Kjære psykolog...

Siden jeg ikke kan snakke med deg akkurat nå for tiden så trenger jeg å late som at jeg kan skrive til deg.

I dag tidlig gikk jeg dit du vet. Etterpå var jeg forvirret, med masse kaos. Og veldig veldig sliten. Føler at jeg har gjort noe galt. Men kan ikke si det, der. Jeg snubler i forventninger og frykt og følelser. 

Etterpå dro jeg på jobb selv om jeg var veldig sliten. 

Gråt på do fordi jeg følte ting var for synlig og måtte avreagere. 

Pushet meg selv gjennom en ekstra lang dag. 

Gråt på bussen på vei hjem selv om det er teit og flaut. Fordi jeg er utslitt. Orker ikke mer. 

Angrer på det jeg skrev om at jeg er "ingenting" for deg. (Selv om det føles sånn ut i den sammenhengen det ble skrevet i). Jeg vet at du ønsker å hjelpe. Så det var ikke bokstavelig talt ment. 

Jeg savner deg. Mer enn jeg forutså. Fordi alt er så rotete. Og du har klart å hjelpe meg med det før. 

Unnskyld. (Fordi jeg savner/trenger deg).

Unnskyld, unnskyld, unnskyld. 

 

#psyk #psynlig #personlighetsforstyrrelse #unnvikendepersonlighetsforstyrrelse

Den vanskelige pasient og behandler relasjonen...

Får vel neppe til å skrive dette på noen "riktig" måte men det var aldri poenget med denne bloggen. 

Hodet mitt er fullt av rot. 

Jeg har vært veldig bevisst helt siden jeg begynte i noe behandling at det kunne bli vanskelig å håndtere en relasjon til en psykolog. Av ulike grunner. Jeg håpet at denne bevisstheten skulle kunne hjelpe meg med å finne den nødvendige balansen mellom å stole på noen men å kunne situasjonsplassere det versus å enten holde for mye avstand eller bli for avhengig. 

Det sier seg kanskje selv at det er en ekstremt stor utfordring når hodet i utgangspunktet er rotete, og følelser tidvis ustabile og dominerende. 

Jeg har gjort så godt jeg kan, men ikke godt nok føler jeg. Har sikkert tenkt i overkant Mye på det. Men nettopp nære relasjoner i noen form er jo en av de tingene som er vanskeligst for meg. 

Det har sakte, men tydeligvis, utviklet seg en tillit i relasjonen vår, fra min side. Jeg er heldig fordi jeg har følt fra den første dagen av at dette er en person jeg kanskje kan klare å slippe innenfor. Eller, nå moderer jeg meg. Jeg har visst fra første gang, at dette er riktig, hvis noen skal få til dette så er det han. Jeg er veldig selektiv i utgangspunktet, det er veldig sjeldent jeg har det sånn. 

Vi samarbeider bra (synes jeg) og jeg har litt motvillig opplevd at jeg i økende grad finner den tiden og det stedet som en stabil havn jeg har manglet. Det skremmer meg og frigjør meg bittelitt i ett. 

Hele tiden har jeg bevisst holdt tilbake på noen områder. De hvor jeg vet at vi har noen felles interesser. For å prøve å skape en forskjell mellom terapi og andre relasjoner. Jeg har latt være å fortelle ting jeg er stolt (noen av de) for å prøve å minske en mer familiær tilknytning. For jeg er livredd for å skulle prøve å bruke han som en form for erstatning for noe. Men det har ikke vært nok. Jeg har ikke lykkes.

I det øyeblikket hvor jeg fikk vite at noe er galt og jeg følte det helt inn - så visste jeg at jeg har mislyktes. Det er lenge siden jeg har følt noe på den måten. Helt inn i hjerteroten. Det høres helt dumt ut synes jeg, men det er sånn det er. 

Så vidt jeg vet er det ikke alvorlig. Men jeg vet jo ikke nok, føler jeg. Jeg bryr meg så inderlig mye mer enn jeg trodde og visste. Jeg trenger å vite hvordan det går, men det kan jeg ikke. Jeg har ingen rett. For jeg er ikke familie. Jeg er ikke venn. Jeg er ikke kollega. Jeg er "ingenting". Jeg er midlertidig. Har ingen rett. Til å bry meg så mye. Og disse ukene, må jeg bare leve med det. Å ikke vite. For selv om det er urealistisk dramatisk, så er jeg livredd for å miste han. For min egen del, men også på en annen måte. Jeg tåler ikke tanken på at han skal ha det vondt. Å ikke vite. Å ikke kunne GI! Ikke kunne gi noe teit kort. Eller en banan. Eller "jeg er glad i deg". Eller en bok. Eller noe. For jeg finnes ikke i privatlivet. Noe jeg har stor respekt for. 

Men, unnskyld meg, men faen så vondt det gjør!!! 

Psykisk helse og jobb

Det er noe jeg vil si, om det å jobbe og ha utfordringer psykisk. 

Først av alt er det at noen av de modigste menneskene jeg vet om, de er uføre i dag. Noen mest sannsynlig for alltid, noen med et mål og håp om å komme seg inn i arbeidslivet i fremtiden. Felles for de er at de har noen psykiske lidelser som over lang tid har tatt så mye energi at de ikke har noe igjen til jobb. Jeg har aldri hørt noen av dem uttrykke noe glede over dette. Jeg tviler oppriktig talt sterkt på at noen av de ikke ville foretrukket en normal arbeidshverdag bestående av et arbeid innenfor en tidramme, som du får lov å legge fra deg når du går eller avslutter for dagen, for deretter ha fritid, fremfor et kaos av følelser, tanker, fysiske symptomer som en konsekvens av det psykiske, som ikke er mulig å gå hjem fra på samme måte. Selvfølgelig kan vi alle ta med jobben hjem når vi ikke burde, eller ha bekymringer og være syk og sliten osv. Men det er ikke det samme som å oppleve dødsangst for eksempel, gjerne flere ganger daglig. Eller å føle seg syk som av influensa nesten daglig. Eller å kaste opp ved tanken på å ikke få til å si "god morgen" til noen. Å være psyk kan være en fulltidsjobb. Som i ekte 24-timers jobb 7 dager i uken (ja, for selv når du sover kan du plages). 

Å mestre en jobb, å ha et sted å gå til en eller flere dager i uken, det kan være en stor utfordring men det er samtidig et stort gode. Det er ubeskrivelig verdifullt når man klarer å fokusere på noe man kan realisere seg i på en eller annen måte, å få oppleve å være en ressurs. For min egen del så hjelper det til å komme seg ut fra huset, til å få bruke hjernen på andre ting enn å plage meg selv, til å føle at jeg har gjort noe den dagen. Dette er ingen selvfølge i det hele tatt. Noen dager er det veldig vanskelig for meg å være på jobb. Vanskelig å konsentrere seg, å kommunisere normalt, å skulle være tilstede på en riktig måte. Noen dager er jeg sikker på at jeg ikke kan klare det. At jeg kommer til å kaste opp bare av å gå inn i bygget. De dagene er jeg livredd for å ikke få det til. Redd for å miste jobben. Redd for å bli sett og dømt som svak. Og jeg blir fryktelig sliten av alt mulig, små ting som vanligvis ville gått greit kan svelle opp som overkokte pastaputer klar til å eksplodere fordi jeg fortsetter å koke de hele dagen. De dagene er jeg, selv om jeg gjør ting dårligst, kommer mest for sent, aller mest redd for å ikke få ha denne jobben lenger. For jobben er et gode. Og jeg skulle ønske folk forstod, altså enda flere enn de som gjør det nå. Det å i det hele tatt klare å jobbe, er et gode. Arbeidet med å bli bedre mentalt, å gå i terapi og å jobbe med seg selv, er et mye hardere arbeid enn det jeg gjør på jobben min som jeg får lov å gå hjem fra hver dag. Jeg kan ikke gå fra meg selv på samme måte. 

Jeg prøver å minne meg selv på det, de dagene som denne hvor jeg føler meg utilstrekkelig og mislykket, at jeg jobber ikke mindre enn de andre, men Mer! Jeg er heldig, som til tross for snubling og kaps, har mulighet til å klare å både ha en vanlig jobb der ute, og får hjelp til å ta denne jobben i meg selv også. Jeg prøver å tenke på det istedet for at det ser forferdelig ut hjemme hos meg fordi jeg ofte ikke klarer husarbeidet i tillegg. Det er frustrerende å bruke tre timer på å motivere seg til å sette på en oppvaskmaskin fordi all energien ble brukt opp tidligere på dagen. Men sånn er det. Det er absolutt ikke et valg jeg tar, å sitte uten å klare å slutte å tenke i timesvis. Jeg ville virkelig heller trent. Eller selvfølgelig bare få unnagjort husarbeidet. Men noen ganger må man velge. 

Jeg har sett så ofte i kommentarfelt på nettet folk som uttrykker seg om jobb og NAV og det å være ufør. Og det gjør vondt hver gang. Fordi det er så tydelig for meg at de ikke kjenner de menneskene de dømmer. Ikke forstår at for noen er det reellt utfordrende, både å finne seg jobb og å kunne mestre å ha den. Og at noen ganger må man ta det harde valget og innse at det ikke går av en eller annen grunn. Og de som kommer dit, de mester en gode, en frihet. De trenger empati og aksept, fordi de har det allerede vanskelig. Enten det er for noe psykisk eller fysisk. De kjemper allerede en hard kamp som tar for mye arbeidsevne. Og det har de fått vurdert av flere folk, med faglig ekspertise.

Mitt håp er at det blir mer fokus på hvordan man kan tilrettelegge i arbeidslivet for et rausere og mer balansert arbeidsliv, med rom for større åpenhet rundt psykiske lidelser (så man slipper å i alle fall bruke opp energi på å late som ingenting) og mindre frykt for sårbarhet. Heldigvis er det folk som jobber for dette, blant annet ved å la de med hull i CV'en få en sjanse. Men vi har en lang vei igjen. Både i form av konkrete tiltak og holdninger og kunnskap. I min tid som arbeidssøker, hvor jeg benyttet meg ulike NAV tiltak, så møtte jeg aldri noen som ikke ønsket jobb men der i mot mange forskjellige mennesker med ulike bakgrunner som hver dag møtte opp til en monton dag bestående av mer jobbsøking og personlighetsevalueringer, samtidig som folk i kommentarfelt på internett klaget jevnlig på at arbeidsledige ikke gjør nok, ikke strekker seg langt nok. 

Det er et onde å Ikke ha jobb. Man kan bli syk av akkurat det i seg selv også. Jeg tør å påstå at de færreste velger det frivillig. 

(Dette ble litt lengre og mer rotete enn planlagt. Men denne bloggen er for å kunne la tankene strømme fritt uten noe særlig sensur, så det får stå.).

 

 

 

 

#psykiskhelse #jobb

 

 

 

 

 

 

 

Personlighet vs. Personlighetsforstyrrelse

En av de tingene jeg har fryktet mest før jeg fikk en diagnose og kanskje minst like mye etter at jeg fikk en, er å miste forskjellen på det som er personligheten min og det som er en lidelse. 

Det er ikke flust av mennesker som vet at jeg har en personlighetsforstyrrelse. De som vet det, har håndtert det varierende. Noen tror nesten ikke på meg, fordi ut fra hvordan de kjenner meg og hva de har sett av meg, så virker jeg ikke mer "forstyrret" enn gjennomsnittet. Jeg skjønner hva de mener. Men samtidig så er det ikke sånn at man kan se utenpå et menneske at de har en psykisk lidelse. Noen ganger kan man se at noen er nedstemt eller oppstemt, utenfor normalen. At noen er stillere, eller mer utagerende enn gjennomsnittet. Men det er ikke nok, til å kunne vite. For det er jo menneskelig å ha følelser. Eller dårlige perioder. Man kan være forsiktig og reflekterende av type person, uten at det trenger å være noe galt. Så når er det noe kan defineres som en lidelse og ikke normale personlighetstrekk? 

Jeg kan bare svare for meg selv. Av personlighet Er jeg litt sky, noe forsiktig. Jeg foretrekker å ha tid til å reflektere rundt ting før jeg deler noe med andre noen ganger. Jeg tåler stillhet. Dette er en del av min personlighet. Å sitte på en fest og ikke hele tiden være frampå, å like bedre å snakke med noen få om gangen fremfor å være midtpunktet. Alt det er okei. 

Så hva er det som ikke er okei? Hvor går grensen fra personlighet innenfor en grense som er til å leve med, og ikke? Det har jeg ikke noe veldig greit svar på. Men det er for eksempel sånn at, selv om jeg er heldig og har mennesker i livet mitt som jeg liker å være sammen med, så ser jeg de ikke på langt nært så mye som jeg skulle ønske. Da mener jeg ikke dager, eller uker. Eller til og med måneder. Jeg opplever gang på gang å gli langt langt bort fra dem. Jeg kan gå fra å ha fine, sosiale uker, hvor jeg i alle fall ser noen en gang i uken, til å ha måneder uten. Fordi jeg gir for fort opp, fordi jeg tar avvisninger uten nye forslag for personlig noen ganger. Fordi jeg kan være så redd, for et enkelt "jeg kan ikke i dag", at jeg aldri spør. Fordi jeg sjeldent tør å kaste meg på andres planer, hvis jeg blir invitert på tampen. Jeg har problemer med å slippe noen nok innpå meg til at de kan se Meg. Nok. Til å ville finne meg når jeg trekker meg tilbake og ikke tør å gå til dem. Når jeg har et dypt og inderlig ønske om nærere relasjoner enn jeg har i dag, men ikke vet hvordan, ikke klarer å se at jeg skal kunne være verdt andres tid, ikke klarer å stole på andre selv om jeg vil, gjennom flere år, da blir det en lidelse. Ensomhet, lengsel, frykt, smerte. 

Når jeg sitter på en fest og tenker at "hun skulle sikkert ønske at Jeg ikke satte meg der" og "håper han ikke synes det var dumt at jeg kom borti foten hans siden jeg er den kjedeligste og styggeste her", og på flere timer ikke sier mer enn et par nødvendige setninger fordi jeg er så opptatt av å tenke på at jeg ikke burde være der fordi jeg tar opp unødvendig plass, da har jeg det ikke bra og jeg er ikke meg selv. Fordi, selv om jeg er sky, så er jeg egentlig ikke Så sky. Dette, denne delen, Er ikke meg. Det er noe jeg har tillært meg og utviklet meg basert på tidligere erfaringer og en generell usikkerhet og utrygghet. Men for andre utenfra er det nok ikke lett å se forskjell, på min avslappede stillhet og min anspente ekstremt selvklandrende stillhet. For jeg har mye erfaring i å kamuflere det. De gangene noen ser at jeg er redd, så er det enten fordi jeg stoler på dem og velger å være mer åpen og sårbar enn normalt, eller fordi jeg er ekstremt sliten og ikke faktisk orker mer. Og da går jeg ikke på fest i utgangspunktet, eller har eventuelt dratt hjem. Ikke at jeg egentlig pleier å gå på fest, det er egentlig et dårlig eksempel fordi det skjer gjennomsnittlig en gang annethvert år. Når frykt og tanker og lav selvfølelse hindrer meg i leve slik jeg ønsker, gjør at jeg ikke klarer å tro på en framtid bestående av den jobben jeg egentlig vi ha, med familie og venner, at jeg aldri kommer til å tørre å føde mitt barn og ikke en gang orker å innrømme at jeg egentlig vil ha noen, da er det personlighetsforstyrrelsen min som står i veien for meg.

Jeg har også, som en motsetning til de som ikke klarer å tro at jeg har en personlighetsforstyrrelse i det hele tatt, opplevd å få følelser og tanker forklart utelukkende med at jeg har det. Nesten som om følelsene i seg selv ikke er reelle, fordi de har oppstått som en reaksjon på overtenking eller mangledene evne til å klare å regulere dem ved behov. Det gjør vondt, det. Selv om det stemmer på et rasjonelt plan, så er følelsene likevel fult ut reelle og virksomme, for meg. De gjør like vondt, stikker meg like hardt. De skaper like mye kaos, behov for forståelse (som jeg der og nesten aldri evner å gi meg selv), uavhengig av om det kommer fra overtenking, eller hendelser som enhver person mest sannsynlig ville reagert på. Hver eneste ofte gang jeg har dem. Og selv om jeg ikke forventer at de kan tas hensyn til hele tiden, så er de uansett veldig virkelige, for meg. Jeg Er ikke personlighetsforstyrrelsen min, og jeg har et behov for å bli sett og akseptert for mine følelser, selv om de noen ganger oppstår for fort og lett og intenst. Når det er sagt, så vet jeg at det er ment fra et godt sted. I det hele tatt så har det virket som for meg at de jeg har snakket med alle har gode intensjoner med det de har svart meg med. Når det kommer til det, så er det mer mangel på kunnskap generelt og ikke viljen til å forstå som skaper kommunikasjonsutfordringer noen ganger. Det er jo også sånn at, selv om personlighetsforstyrrelser forutsetter et minimum av tilstedeværelse av symptomer, over lengre tid, så er vi alle veldig forskjellige uansett, med egen personlighet. Og det har jo mye å si for hva som er vanskelig på individnivå. 

Jeg har et håp, om at det i framtiden skal kunne gå an å si at man har en personlighetsforstyrrelse om det fremdeles heter det da, uten å måtte være redd for å bli sett på som en forstyrret personlighet. Det utgjør en stor forskjell. 

 

#personlighetsforstyrrelse #psykiskhelse

 

Personlighetsforstyrra

Når verden ramler sammen på grunn av noe som ser lite ut og er en hverdagslig hendelse for andre, en sånn man må takle.

Men jeg takler det med å bli veldig opprørt, og deretter skamfull over det. 

Tenker på det like mye fremdeles en time etter at det skjedde og samtlige har enten glemt det eller lagt det til side.

Tenker fremdeles på det tre timer etterpå. Og lever i forhold til det, ved å prøve å være mest mulig usynlig, ikke gjøre noe mer som irriterer noen, vurderer å slutte på jobben, føler meg utilstrekkelig og elendig. For meg har hele greien vokst - selv om jeg ikke ville det, og virkelig har prøvd å glemme det.

Fem timer senere straffer jeg meg selv ved å la være å spise og generelt gjøre slitsomme ting. Tenker på at det må være noe veldig galt med meg, noe grunnleggende feil, fordi jeg er vanskelig og ikke klarte å bare la det flyte forbi. Føler meg utrolig sliten, psykisk og fysisk. Til og med håret ser dødt ut i speilet, alle gangene jeg er innom do i løpet av dagen. For å kunne være litt bortgjemt i noen minutter. En gang for å nesten-sove, selv om jeg ikke er trøtt, bare utslitt av å være.

Jeg føler meg som en feil. Overfølsom. Plagsom. 

Å være personlighetsforstyrret, det kan sikkert være plagsomt for de rundt også, men for meg tar det hele hele hele dagen, og mye mer energi enn jeg hadde. 

I dag er verdens psykiske helsedag. Jeg gledet meg litt. Men nå husker jeg ikke hvorfor. Føler meg bare fanget i meg selv, dårlig til å kommunisere, ødelagt, emosjonell, og skamfull over å ikke få til de tingene som er så vanlig og som man "må" håndtere, i en hverdag. 

Man må jo gjøre sitt beste, for å håndtere ting ut fra sitt utgangspunkt. Men "mitt beste" er varierende. I dag er det dårlig, det også.

 

#personlighetsforstyrrelse #psykiskhelse

Meningen med livet #1

💚 varme koselige gensere på kjølige friske morgener

💚 fredagskvelder med hjemmelaget mat og film

💚 Star Trek Discovery mandager

 

 

 

#meningenmedlivet #liste

 

Å unnvike et selv i en glassboble

Det hender i blant at timene, dagene, ukene de forsvinner nesten i dette nettverket av tanker og følelser. Og det er vel jeg som egentlig er den forsvunnede, her i min under-vann boble - med bølger av liv og død så nært på. Og sjeldent føles alt like umulig. Og sjeldne er de øyeblikkene av tilstedeværelse som frigjøres av det nesten umulige. Men i det siste har de vært her, i meg. 

 

Jeg har gått i timer og mil i forsøket på å komme meg bort, fra meg selv. Tråkket over grenser jeg trodde var mur og evig høye. Prisen har vært høy og for det meste usynlig overfladisk. 

Det er lett å gjøre farlige ting hvis man ikke frykter noe. 

Det er vanskelig å gjøre vanlige ting hvis man frykter "alt".

Jeg er en annen i dag, enn i sommer. Vi er alle det. Men jeg er en annen-annen. I en av de fasene hvor alt rundt begynner å se annerledes ut. Voksesmerter. 

Voksesmerter i hjertet,

hverdagsforståelse som ikke henger med

å bli ny er å forlate noe.

 

 

Jeg vet hvem jeg er men vil ikke vite det. Jeg vet ikke hvem jeg er og skulle gjerne villet vite det men er usikker på om det er det jeg egentlig vil. Hide and seek.

Det er mørkt og ensomt hvis jeg står i ro. 

Hva er det jeg prøver å gå bort fra? Hva er det jeg ikke vil ha?

Det er ensomt og utrygt hvis jeg prøver å stå i ro. Har ikke klart å lage rom under vann, i frykt over hva det kunne blitt fylt opp med. Tror at det er lettest, best, å ikke vite, å ikke føle, ikke være sårbar. 

(Så jeg er ubevoktet fra meg selv, mer sårbar enn vanlig, faller hardt og plutselig av mangel på oversikt). 

Det er mørkt og kaldt. På innsiden. Vinterblader. Som knuser mens jeg går. Mørkt. Og kaldt. Dere tror at jeg er bedre nå, virker det som. Fordi jeg har tatt større kontroll på utsiden. Det er delvis rett og delvis feil. Jeg er bedre og verre. Bedre for omgivelsene, jobben, hverdagen, meg selv. Men mørkere, mer skjult, mer skamfull, mer ambivalent, mer alene - for meg selv. Får ikke slappe av. Får ikke være svak. 

Det er de små tingene jeg ikke orker å si til noen. Som at overkroppen trekker seg sammen hver gang jeg går forbi en stor bil, og jeg klarer ikke å la være å se etter Han. Og i de øyeblikkene, finnes ingen andre i verden enn jeg og han. Muligheten, risikoen, for at det er han. Skamfølelsen over å føle at jeg nesten glir ut av kroppen og nesten ikke kan løfte den videre. Fordi. Fordi det kunne være, kan være, at en eller annen dag så slår tilfeldighetene meg hardt i magen og lar en av de for mange som ligner virkelig være han. Men det er jo umulig å forutse for min del. Akkurat som at man ikke forutser andre typer hverdagsulykker, om jeg kan kalle det for det. Likevel, likevel, likevel. De siste ukene har disse ekle sekundene vært fylt med han, før jeg har klart å brutalt dytte de bort. Og ved å holde de for meg selv, så tar de så mye plass. De sekundene tar så mye tid. Jeg vil ikke ha dem. 

 

Jeg vil bare gå. Og gå. Og gå. 

Bort fra meg selv. Bort fra et selv. Fordi sannheten er, at det gjør vondt å være. Det gjør fantastisk å være tilstede i natur eller aktiviteter, men det gjør vondt å skulle være et selv.

 

 

 

 

 

 

#identitet #personlighetsforstyrrelse #unnvikende 

Isdrage

//spoiler alert //

Ikke les dette hvis du ikke har sett de siste episodene av Game of Thrones men har lyst. Tittelen har ikke noe sammenheng for øvrig, men noe av innholdet i bloggposten har. 

*

*

*

*

*

*

*

*

*

*

Til deg som eventuelt valgte å overse spoileren, eller har sett episodene: tittelen har så klart en sammenheng. 

Jeg så nettopp ferdig den siste episoden nå. Og det ga meg en så fin metafor for hva jeg har følt og fryktet de siste ukene. At jeg er min egen isdrage som har slått sprekker i den veggen jeg bruker for å holde ting sammen og adskilt. At gradvis tar jeg flere avgjørelser som ikke gir noe varme, men som der i mot skaper en hær av zombier, som en dag vil knuse min vegg også. Men ikke på en episk og oversiktlig måte. 

Men på sett og vis så er jeg kanskje mer i den første serien/boken nå. Der det er glimt av de ukjente skumle, som rammer i det små men ikke uten konsekvenser. Der er jeg nå. Som betyr tid, til å snu. Til å velge veier. Realistisk sett tror jeg at jeg er der. Men det Føles ut som en isdrage. 

Når kaldt og varmt krasjer, så gjør det vondt, og noe går litt i stykker. Og fordi både isdragen og resten av den varmere verdenen er en del av meg, så taper jeg noe uansett utfall akkurat nå. Om det gir noe mening. Jeg vet ikke helt. Det er kanskje bare litt kulere med isdrager og fantasyverdener enn vanlig menneskelig failure-følelse.

Skulle ønske jeg kunne gi litt blaffen i alt og bare være en del av noe fiktivt men nesten nærmere. Skulle ønske jeg ikke hadde behovet for å ønske det men heller klarte å tro på min eventuelle evne til håndtere de neste dagenes utfordringer. 

Nå. Etterpå

 

 

Tror ikke jeg kan skrive nå. Ingenting. Ikke noe strøm av det bevisste eller ubevisste. Ingenting. 

Men orker ikke bare å være. Å gå bortover veien og føle meg som ingen, ingenting, nei verre! Forræder. Sviker. Selvopptatt. Barnslig. Stygg. Utvendig og innvendig. 

Jeg angrer sånn. Angrer meg i stykker. Jeg har ingen rett til å snakke om andre. Jeg er ikke noe bedre enn dem. Det hjelper ikke at det er i en terapisituasjon. Jeg har ingen rett.

Fortjener ikke å gråte. Fortjener ikke å leve. 

Jeg burde ha flyktet. Ikke snakket. Burde ta mindre plass. Være mindre synlig. 

Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld. 

Skamfølelse.

Alt jeg har sagt og gjort eller ikke sagt og ikke gjort denne uken, det ligger som frosne klumper inni meg, gir næring til en følelse av skam hver gang en av dem gradvis smelter nå som angstboblen har fått noen små sprekker i seg og tidvis slipper inn noe mer enn bare frykt. 

Jeg har vært så fanget, så eid, druknet i mitt eget mareritt skapt av meg selv. Kanskje finnes det noen forklaringer som kan brukes om hvorfor osv. men det er jo likevel jeg selv som gjør dette! Noe i meg. Og det er der fremdeles selv om  i mindre grad enn tidligere i uken. 

Denne måten å ikke håndtere noe på, noe som er så allmennt, så normalt problem, jeg skammer meg over det. Jeg har gjort det i åresvis, men stille. 

Det hjelper ikke alltid å "tenke rasjonelt". Eller å "ta seg sammen". Noen ganger så klarer jeg jo å på et plan forstå at det ikke er så gale som det Føles ut som, og Likevel! Likevel bare fortsetter det, følelsen av å ikke ha kontroll, av å skulle dø, av å måtte pakke seg inn i sin egen boble langt borte fra alle andre fordi jeg Er grunnleggende mindre verdt enn andre og derfor har jeg ingen rett til å trenge noe, til å være redd, til å ta vare på noe, til å leve. Jeg skammer meg over det også. At jeg gjør alt verre, mer komplisert enn det trenger å være, bare fordi. Jeg sier til meg selv at "OK. Du vet at det er mindreverdighetskompleks som ikke gir noe logisk mening sett opp mot andre verdier du har, som inneholder troen på at alt levende er verdifult i seg selv. Så ta deg fuckings sammen!". Det fungerer ikke i det hele tatt.

Jeg angrer på hvor selvopptatt jeg har vært, selv om jeg ikke ønsket eller prøvde å være det. På alle gangene jeg ikke klarte å si "Takk. Jeg er så glad for å ha deg/dere akkurat nå. Selv om jeg er negativ og katastrofetenkende og misforstår halvparten av alt noen sier til meg for det verste. Men innerst inne et sted så vet jeg også at er det jeg gjør, misforstår. Fordi jeg er livredd, og jeg klarer ikke å stoppe det nå. Men likevel tar jeg med meg små ting i alt du/dere gjør, senere. Og jeg prøver noe av det. Og innimellom klarer jeg å huske, hvem jeg er og hvem du/dere er, og den vennligheten jeg egentlig fikk betyr ufattelig mye mer enn jeg kunne klart å uttrykt. Og innerst inne, blant alt jeg ikke får lov av meg selv til å føle eller si, så hjelper denne følelsen av å være litt hemmelig bittelitt glad i alle som på ulike måter ga meg noe jeg trengte mye mer enn jeg forstod selv i løpet av den siste uken, i form av tid, vennlighet, empati, praktiske råd, ønsker om bedring uten kritiske spørsmål om hva som egentlig er problemet og mer. Jeg er kjemperedd, helt ut av meg selv redd. Men du/dere gjør det som umulige litt mindre uendelig, litt varmere når jeg er åpen for det, litt lettere å gradvis dra seg bort fra alt som er svart fordi man ikke trenger å være helt alene på alle måter. Skulle ønske jeg turte å si det".

Vet ikke om jeg er klar for en ny uke. Vet ikke om jeg får til. Vet ikke om tør å se igjen folk. Vet ikke om jeg kommer til å klare å fokusere på noe annet enn det samme som denne uken. Men jeg håper, og det er et fremskritt. Jeg håper at jeg kan få til å hjelpe til med noe på jobben uten å drukne i dårlig samvittighet over fravær og frykt for mennesker og den utfordringen som fremdeles ligger foran meg. Håper jeg tør å se igjen de jeg føler jeg har oppført meg dårlig og selvopptatt og dramatisk ovenfor. 

Jeg håper, at jeg kan finne en styrke, til å gå videre fra denne uken, til å komme meg gjennom skamfølelsen, til å vokse, og at kanskje å skrive som dette, vil fungere som en slags start. Og jeg håper, at det vil være ok, å si at jeg er kjemperedd selv om jeg ikke klarer å akseptere det og se at det logisk sett er nødvendig. 

 

 

#unnvikendepersonlighetsforstyrrelse #angst #relasjoner

Alt som er igjen

 

 

Alt som er igjen er frykt.

Jeg kan ikke høre hva du egentlig sier.

Jeg kan ikke se deg klart.

For alt som er igjen, er frykt.

 

 

 

 

 

15.08.2017

 

"Går det bra"? ropte han ut, til meg. Og jeg visste hva som var forventet å svare. Likevel ventet jeg to sekunder. Fire sekunder. 10 sekunder. Men til slutt sa jeg bare det der ja-et og følte meg enda litt mer ensom. Ønsket egentlig at ingen hadde spurt om det bare for å make conversation. 

Det gikk ikke bra. Akkurat i dag gikk det så ikke-bra at det var umulig å ikke la det synes bittelitt i mellomrommene. Det som er i sekundene man ikke svarer. Eller mellom lydene stolen ga fra seg da jeg ikke la merke til at jeg rastløst beveget bena opp og ned før noen spurte om det var min stol som knirket. Under flatheten i stemmen som svarer på alle spørsmål. Innenfor det ufokuserte blikket fra en hjerne som ikke klarer å slippe taket, å komme seg ut fra sin egen boble.

 

*

 

Fire timer tidligere ligger jeg i sengen og utsetter å stå opp. I en og en halv time. Jeg er min egen fange som ikke vet hvor jeg kan rømme fra i mangel på god nok utvendig oversikt og en løsningsorientert tilnærming. Alt jeg klarer å være er bare frykt. Kropp. Tanker som ikke lar meg slippe til. Hvordan er normalen, for tidsbruk om morgenen? Skulle ønske jeg allerede var på jobb.

Skulle ønske jeg aldri var på jobb.

Skulle ønske jeg var en annen.

Skulle ønske jeg ikke var så selvopptatt og utakknemlig.

"Ta deg sammen! Kanskje du tror du skal dø, av en bagatell. Det gir deg ingen rett til å ikke stå opp og gjøre noe. Vær takknemlig. For jobben. Vær Mer takknemlig. Vær sterkere. Du er svak. Svak. Hva så om du gikk i går? Du er ikke verdt noen ting hvis du ikke gjør denne dagen også. Du må gjøre den selv. Du fortjener ikke noe hjelp. Du fortjener ingen."

I dusjen tenker jeg annethvert minutt på om jeg kommer til å komme for seint. Og på at jeg ikke orker mer. Jeg prøver å la være å tenke. 

Frokost. Jeg er redd for å spise den. Redd for å skade tennene mer. I forgårs levde jeg fremdeles i lykksalig unnvikelse. I går skjeddd det noe med dem mens jeg spiste. Forrige uke hadde jeg mareritt om natten. Denne uken har jeg mareritt om dagen. 

Senere på dagen ser jeg i et øyeblikk da genseren glir opp at det er kloremerker på armen. Jeg skjønner ikke hvorfor! Det svir rødt i kinnene og jeg skynder meg å dra den ned. Hva om noen har sett det uten at jeg vet det? Hva tror de da. At jeg er selvopptatt og ute etter oppmerksomhet? Det første er sant men jeg vil ikke at noen skal se meg i dag. Dessuten gjorde jeg det ikke hardt, så hvorfor er det synlig???

*

 

På vei inn på jobb i dag så møtte jeg på noen jeg har prøvd å avvise tidligere. Han sa hallo til meg og vinket med begge armene. Jeg prøvde å late som jeg ikke så ham og følte meg slem og stygg. Hva hadde det kostet meg å svare, selv om han skremmer meg ved å aldri gi opp? 

At han aldri gir opp selv om jeg har sagt til han at det ikke er noe vits koster meg fem sekunder med et personlig helvete innvendig på vei opp med heisen. Det er ikke hans skyld, akkurat det. Men han virvles inn i en lapskaus av følelsen av å ikke slippe unna, å være svak, min skyld, sier aldri fra bra nok, og er i et skarpt og plutselig øyeblikk som gikk over med en gang og samtidig varte evig så fikk jeg forbigående vondt i ryggen. Og kvalmen som har forfulgt meg siden jeg våknet truer med å eksplodere. Men jeg har ikke tid. Har ikke tid. Har ikke tid. Jeg passer på å tørke bort tåren jeg ser i speilet før jeg går ut av heisen. Vet ikke når den havnet der. 

 

*

 

Jeg trenger hjelp. Men jeg fortjener det ikke. Kanskje jeg bør sende en tekstmelding til og bare si at jeg ikke kan dra dit denne uken. I det hele tatt. Jeg fortjener det ikke. Alt er min egen skyld. Hvorfor sendte jeg den forrige? Hvorfor sa jeg ikke nå nettopp at jeg hadde ombestemt meg? Det er så sykt selvopptatt. Hvis jeg plutselig sier at jeg ikke vil, så både forstyrrer jeg igjen og dessuten så er det gjennomskuelig bullshit. Bedre å bare gå, og snakke om noe annet, eller påstå at alt bare ordnet seg, og si unnskyld.  Selv om det ville gjort vondt. Jeg forakter alt jeg er akkurat nå. Vurderer å bli værende her oppe. Det er ingen andre her, og det er mange steder å gjemme seg unne hvis det skulle komme noen. Men det jeg aller helst vil bort fra - meg selv - er ikke lett å slippe unna. Så jeg går ned. Konsentrerer meg om å ikke kaste opp på veien forbi mennesker som heldigvis ikke legger synlig merke til meg. 

 

*

Lar være å gå på trening. Bruker tiden til å bekymre meg, og å skrive for å prøve å slippe fri. Men det hjelper ikke. Ordene klistrer seg i hverandre på veien ut. De blir for mye og for lite og gir ingen mening for meg. Jeg tenker at det kan være at det er jeg, som ikke ser noen mening i noe, skrevet eller ei. Jeg vet ikke. 

 

Jeg klarer ikke å tenke ordentlig. For det gjør vondt i sjelen hvis den finnes. Vet ikke hvordan jeg klarte denne dagen. Den finnes nesten ikke. Jeg finnes nesten ikke, men likevel alt for mye.

Unnskyld. 

 

 

 

#psyk 

 

 

 

Mobbing på Facebook!

Rotet meg inn i et kommentarfelt på Facebook i dag. 

På home-siden min dukket det opp en post med et bilde av en overvektig ung kvinne sammen med en tekst som liksom skal være hennes presentasjon av seg selv men som man ser er plassert ved siden av/oppå det andre bildet på en rar måte som ser litt fake ut. I tillegg til at det ser rart ut så var det også en kvinne i kommentarfeltet som skrev at hun følger den avbildede kvinnen på Instagram og at teksten er fake, og at hun som er avbildet (la meg kalle henne X) har fått mye hat på grunn av bildet som blir delt rundt på internett. 

I kommentarfeltet under bildet av X var det masse stygge kommentarer. Ting som "I want to throw up" og at det er bra hun er aseksuell (i følge teksten ved bildet) så hun ikke reproduseres. At man ikke skjønner hvordan hun kan få seg en kjæreste når hun er så feit og stygg. At hun bare burde settes ut i skogen fordi ulv og ville dyr ikke bryr seg om kjønn eller seksuell orientering... osv. Mange av kommentarene var fra i går og har altså fått ligge der i over 24 timer Uten at noen hadde svart noe i mot!!! Jeg rapporterte samtlige av dem og har sett av noen av dem har blitt slettet. Orker ikke å gå gjennom alt på nytt for å se om alt ble. Noen har jeg også svart på. Det er mulig ingen bryr seg, men jeg klarte ikke å la være å prøve! For disse bildene, av fremmede menneskene, noen ganger med en så kalt morsom eller provoserende tekst, det er mobbing. En veldig synlig og stygg form for mobbing! Jeg tror at alle, inkludert de tøffeste av oss, ville følt på at det svir i større eller mindre grad når haugevis av folk på internett sitter og kommenterer at man umulig kan få seg kjæreste fordi man er latterlig stygg av en eller annen grunn, eller at andre føler for å kaste opp når de ser et bilde av deg. 

Jeg tror at mange ikke tenker over det fordi det de ser på bildene ligger utenfor deres normal, og det er lettere å skrive noe "morsomt" om noen man ikke kjenner i det hele tatt og det er ekstremt usannsynlig at man vil komme til å møte. Venner av meg, som jeg ikke ville trodd tenkte sånn, har delt sånne type bilder og ledd av de. Venner som selv har blitt mobbet før - men da av noen i nærmiljøet. Jeg tror ikke de er ondskapsfulle, jeg tror at disse bildene blir litt surrealistiske for dem. Men det er egentlig ingen unnskyldning, for å glemme at det er et ekte menneske man sitter og ler av, i full offentlighet. 

Jeg ønsker å tro at det finnes noe bedre i oss, i menneskeheten, enn dette. Det vet jeg jo at det gjør. Men det gjør vondt å se at stygge kommentarer står ubesvart og til og med likt. Selv om det ikke alltid er hensiktsmessig å mate alle netttroll der ute så må vi ikke gi opp å gjøre noe, å si fra, å rapportere mobbing og trakassering! Og huske at det vi skriver på web'en, det er like virkelig som det vi sier til noens ansikt. Og alle disse menneskene i bildene, de er like mye verdt som alle andre individer i denne verdenen! Det er noens søster, bror, barn, forelder, venn, kollega og ikke minst et unikt seg selv med tanker og følelser! 

 

#mobbing #sosialemedier #SoMe #nettmobbing 

 

Det viktigste?

Fordi jeg har lite strøm på mobilen så må jeg prøve å skrive det viktigste. Men hva er det? Jeg vet virkelig ikke, noe som gir meg en litt stikkende kald følelse. Selvsagt kommer det ann på konteksten... så kanskje den kan defineres først. 

Jeg vil føle meg annerledes. Enn den siste måneden. Men gir det noen mening? Ville jeg ikke sagt det samme for en måned siden også? Hvis jeg er ærlig for meg selv så ville jeg vel det. 

Jeg vil ha en løsning. Men for hva? Livet? Følelser? Hvordan å være perfekt? 

Jeg vil ha noen å være sammen med i dag. Men jeg er ikke villig til å gjøre noe mer for at det skal skje. Og da kommer jeg vel neppe noen vei med det. 

Jeg vil bli kvitt sultfølelsen. Det kan jeg vel kanskje klare? Å flytte fokuset over på det framfor "alt som er galt". Det bør være mulig. Ved å for eksempel droppe å tenke på alle etter-frokost-ene (som gjør meg kvalm og apatisk). Kanskje i noen øyeblikk, så er det viktigst å gjøre en eneste ting for seg selv eller noen andre, uten å samtidig pålegge seg selv å skulle måtte bygge et hus fordi man vil flytte en stein. 

Frokost føles ikke ut som en løsning på noe som helst, men det er usann tanke. Den kan løse en konkret ting. 

Kanskje det viktigste er dette. Ikke den neste dagen, timen, halvtimen, minuttene men sekundene. (Takk til Julie Andem for SKAM og Isak sin fine måte å møte sin kjæreste på). At det er mulig å klare det, de neste sekundene.

Se, nå gikk det allerede noen. 

 

 

#psyk #entingavgangen 

Ærlig talt...

Har gått rundt i solen i timesvis i dag. I håp om at di derre d-vitaminene skulle være bra for hodet og følelsene. Følte meg nemlig nedstemt i dag. På en sånn teit måte, hvor man egentlig føler for å gråte hele tiden men vet at jobben ikke er et OK sted å gjøre det grunnløst på. 

Men ærlig talt! Det var nesten bare som at jo mer strålende pent været var, jo mer utilpass ble jeg. Og det at jeg ikke ble noe glad gjorde i seg selv at jeg ble det enda Mindre. Jeg har virkelig gjort ting i dag for å prøve prøve prøve å få andre perspektiver, å finne det som er bra igjen. Og jeg ventet ventet ventet på at det kanskje bare skulle få heteslag eller tine og oppløse seg. Noen ganger er det ikke tilstrekkelig. Det er ikke nok å "tenke positivt"', å "gjøre ting man liker" osv. Osv. Det er verdt forsøket altså. Men noen ganger burde jeg kanskje akseptere at det Ikke går greit, at jeg ikke er ok. Ikke for å gi opp, men fordi det ikke hjelper å skamme seg over det, uavhengig av om man ser noen grunn til å ha det sånn eller ei. Kanskje jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde tillatt meg selv å gråte - også gjort de andre tingene etterpå. Jeg vet ikke. Vet bare at verden er surrealistisk og stadig mer svart/hvit jo mer fargerik, akkurat i dag. Full av litt savn, forvirring, unnvikende likegyldighet for å holde avstand. 

 



Oh! Sosiale medier er litt bitchy noen ganger. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at en venninne som jeg har prøvd den siste tiden å fortelle på ulike måter at jeg savner, og vil gjøre noe med, lever sitt eget sosiale liv (kanskje) ved å gå på noe greier i kveld, uten å nevne det. Men greit nok. Jeg har ikke noe med det faktisk. Og vet ikke en gang om det virkelig skjer, bare at hun er "interested". Jeg har jo selv vært det i massevis av ting... Det plager meg ikke på et generelt grunnlag. Merker at jeg ikke vil skrive noe mer. Og kanskje ikke dette heller? Men æsj! Noe av poenget med bloggen er å konkretisere ting, få det fram i dagen, for å kanskje kunne klare å tenke annerledes rundt noe. Andre perspektiver. Men det er utfordrende. Jaja. (Hvis Du av en eller annen grunn skulle lese dette og vite det er deg, så vit at jeg ikke synes du gjør noe galt. Jeg er bare dust full av savn. Men jeg prøvde kanskje ikke hardt eller tydelig nok uansett.). 

Jaja. 



Spiste en halv boks med iskrem (ugh) ((smakte delicious)). Fordi ingenting fungerte, og jeg orket ikke/orker ikke... Neste ting som skal få tiden til å gå/kanskje forandre noe er derfor trening. 

 

#badday 

Noe som ble glemt

 

 

Denne uken sa noen noe som jeg en gang selv visste men da hadde andre ord for og siden har glemt litt. Fritt omformulert og med litt ekstra så handler det cirka om at: Det med at når man holder på med noe som handler om å være tilstede i sin egen kropp og her og nå, så kan det skje at man på et tidspunkt plutselig og gradvis opplever en uvant skarphet. At alt rundt deg blir tydeligere og klarere, føttene trår bakken på en mer konkret og bevisst måte, og man er tilstedeværende i øyeblikket. 

Jepp, det høres mindulness-utopisk ut. Kinda. Men jeg har vært der i det. Og det var ikke ut av dette livet opphøyd magisk - men det var en form for nærhet til seg selv og verden som er lite vanlig å tilnærme seg i vårt samfunn og kultur. Og det var noe verdifult, noe "meningen med livet er livet" aktig og noe autentisk. Den letteste måten for meg å oppnå denne "tilstanden" på tidligere var yoga eller mer meditative bevegelige øvelser. 

Nå har jeg en anspenthethet, eller rettere sagt anspentheten slår inn, under alle former for trening eller samlinger med folk som gjør det vanskeligere enn før å i det hele tatt slappe nok av til å klare å gjennomføre noe bevegelser i nærheten av andre, for ikke å snakke om å skulle kunne gjøre det på noen tilstedeværende måte (foretrekker å heller gå nok innover i meg selv til å kunne bare fjerne meg fra verden rundt meg litt). Derfor har jeg blandede følelser over å ha blitt påminnet noe som er noe fint og ekte. Jeg liker at det finnes/fantes, men er livredd for å aldri mer finne det igjen, selv. Og jeg har et sterkt savn.

Jeg håper det finnes et sted, i en tid. 

 



 

Et kort innlegg om vennskap

Jeg vet ikke (faktisk, aldri turt å spørre for det føles awkward) med dere, men før i tiden tenkte jeg mye på hvordan en Normal stund i et vennskap ser ut. Hvordan vet man at Nå, har vi et sånn der vennskapsøyeblikk. Hva må til for at andre skal like å være med en og ikke synes man er kjedelig (gud så kjedelig jeg føler meg noen ganger!). Spesielt i tenårene tenkte jeg Mye på dette. Fremdeles nok til at jeg nesten alltid er anspent rundt andre minst noe av tiden, noen ganger det meste. Også med folk jeg liker veldig godt. 

For meg så er det sånn at jo lenger tid som går fra forrige gang jeg så eller snakket med en venn, jo mer usikker blir jeg. Jo mer overtenker jeg hele relasjonen. Ofte så mye at jeg ikke tar noe kontakt selv om jeg er veldig ensom innimellom. Jeg har vanskelig for å se for meg hvilken verdi jeg kan ha for noen. Og er redd for å plage andre, være i veien. Ikke på grunn av noe de faktisk sier eller gjør, men fordi jeg bare er generelt redd for avvisning. I så stor grad at det jo ødelegger for meg, fordi jeg sjeldent innrømmer hvor mye jeg gjerne vil se dem. Og at jeg tenker på dem. At jeg bryr meg. At de betyr noe. 

Samtidig så skal det være balanse i vennskap? Og noen ganger blir jeg skuffet (uttrykker det nesten aldri ovenfor dem), fordi jeg merker hvor stille alt er i perioder hvor jeg ikke jobber hardt med meg selv for å tørre å ta intiativ og prioritere, sånn som det siste året. Målet mitt var å helst minimum møte en venn en gang i uken ca. Uten noe større krav til hvordan og hva. Og jeg merket at det var veldig bra for min del. Det var nok til at jeg følte at jeg hadde noen venner som valgte å bruke noe tid med meg. Men den siste tiden nå i år, så ser jeg hvor lett folk flyter bort igjen når jeg ikke gjør så mye. Og det er litt vanskelig. De gamle tankene om å egentlig være overflødig er tilbake. Frykten for å tilnærme meg igjen er tilbake. Isoleringstrangen vokser. Jo mindre av det som er, jo mindre vil jeg - på en måte. Og tilværelsen blir roligere på noen måter, men også litt mer meningsløs, litt tommere. Jeg savner å le. Savner å bare se på tv med noen. Å spise is ute. Eller middag. Gå på kino. Være på kafe. Å vite hva som skjer i andres liv. Å snakke med noen i en uterapeutisk sammenheng. Mest av alt bare at noen spør meg om jeg vil tilbringe tid med de en fredag elker lørdag, eller kveld, uten noen veldig spesiell grunn. Jeg savner at noen ikke aksepterer isoleringen. Savner å tørre å kunne bare Si, at jeg er så ensom denne uken! Venninne-ensom. Samboeren min er min beste venn, men jeg har fått et innblikk i hvor fint det kan være med andre venner også, at jeg blir et bedre menneske på ulike nivåer. Men jeg vet ikke helt, hvordan å ha nære vennskap. Føler meg klønete, usikker, redd. 

Ingen vennskap er helt like har jeg lært. Men å ha sånne type venner som kommer hjem til deg og spør "hva skjer?" hvis de ikke hører fra deg på noen uker, det vet jeg ikke noe om. Kanskje er det litt sånn utopisk, kanskje er det bare et savn basert på manglende stabile relasjoner fra viktige perioder i ungdomstiden, jeg vet ikke helt. Vet at jeg skyver folk litt bort noen ganger, og sa svært sjeldent fra hvis jeg trengte noen eller var lei meg før. Jeg er litt mer åpen nå. Men den åpenheten har skapt dette rommet igjen - for ensomhet når ingen har tid. 

 

Det er nok overdrevent, men i øyeblikket er jeg redd for at alle bare flyter bort nå. Lenger og lenger til jeg står igjen alene ute på dette havet istedenfor en øy. Fremdeles uten å kunne svømme. Stum, ute av stand til å kommunisere noe.

 

(Dette ble mye mer enn jeg trodde. Men.men). 

 

#vennskap #venner

Takknemlighet.

Jeg er en kompleks (sikkert du og) person. En av de måtene jeg er det på er hvordan jeg i relasjoner med andre gir fra meg veldig forskjellige ting. Til sammen + mer utgjør jo alt dette til sammen enn slags personlighet. Noen deler av personligheten er mindre synlig for enkelte enn andre, og i andre tilfeller omvendt. Det er jo mange faktorer som spiller inn, som dere vet. Hviken type relasjon det er, hvor mye man kommuniserer med hverandre og situasjonsbetingede øyeblikk for eksempel.

Jeg er utfordrende å komme inn på. Og om du gjør det, så er det nesten uten unntak bare delvis. Mye av dette skyldes frykt for avvisning og sårbarhet. I noen tilfeller like så greit, at ikke Alle trenger å se alt alltid. Kanskje ingen andre enn jeg trenger det. Men andre ganger blir det dumt. I min frykt og unnvikelse av bygging av nære vennskap så er det noen få ting som ofte er utilgjengelig for mange. For eksempel takknemlighet. Fordi jeg ofte er stille helt til stormen så og si tar meg så drukner ofte det faktum at jeg evner å føle takknemlighet ovenfor veldig mye. Det er en av de tingene som redder meg noen ganger. Det og alle følelsene for "små ting". 

Jeg er, uavhengig av om det er drømmejobben i seg selv, takknemlig for å ha en jobb. For denne sjansen. For å være ønsket. For at mine faglige evner verdsettes. Desto mer da jeg vet at jeg har vært synlig stresset og langt fra perfekt i blant. Nærtagende og overtenkende. Men de ville ha meg. Jeg er takknemlig for at det er mulig å være seg selv i så stor grad som jeg har vært (misforstå meg rett, jeg er veldig privat etter generell målestokk) og få bli. Over å ha et sted til å gå til. Selv om jeg gruer meg veldig på morgener, så betyr det så veldig mye å ha et sted å gå til, å kunne ha noe å gjøre! 

Jeg er takknemlig for samboeren min. For mye til å klare å uttrykke det i ord. Håper han vet det. Noen ganger, når ingen andre ser det, så gråter jeg for alle de tingene han gjør for meg, for oss, for vårt lille (bokstavelig talt) hjem. Fordi det rører meg på steder jeg ikke visste gikk ann. 

Jeg er takknemlig for at jeg nå har noen mennesker som ønsker å hjelpe meg å finne ut av ting. Selv når jeg går derfra knust i stykker, og tenker at jeg aldri aldri kan mer, at det er for mye, så vet jeg samtidig hvor mye det betyr - og at det er en av grunnene til at det ikke føles bra å ta den "avgjørelsen". Jeg lurer på fremdeles på hvordan jeg kan klare å uttrykke meg ovenfor de om hvor sinnsykt viktig det er - når jeg samtidig er så redd for å la de vite - fordi stedet og folkene er for bra. Ja, de jobber jo med min type problematikk, men det er jo et valg de har tatt det også, å jobbe med det, fordi de tror det er vits i, fordi de ser behovet. Ellers kunne de jo bare jobbet med noe annet? Det er jo så mye - innenfor det fagfeltet. De hadde heller ikke trengt å gi meg noen plass hvis de virkelig ikke ville. Men jeg har en plass, som er min, for en stund. Og jeg prøver å tro på det. At jeg ikke blir kastet bort, at de ikke synes jeg jeg ikke fortjener det (som jeg tenker)... ofte så mislykkes jeg. Og jeg er fremdeles anspent og redd (ville være teit og ironisk å forbli det helt til det uansett er ferdig). Men inni meg, så vet, hvor høyt jeg setter det, hvor takknemlig jeg føler meg. Hvor mye det betyr. 

Litt.

Litt mindre knust enn forrige uke.

Litt mer mulig å gjennomføre hverdagene.

Litt ærligere i terapien.

Litt tryggere.

Litt mer utrygg.

Litt håpefull.

Litt for mye følelser.

Litt redd for at alt jeg gjør er feil.

Litt knyttet til noen jeg ikke burde.

Litt vondt.

Litt mye.

 

Ikke For mye, bare litt.

Fridag?

Jeg revnet i stykker på tirsdag og blir ikke (hittil) bedre. Det er en uke til neste terapitime (sett bort fra gruppeterapi - som jeg nå planlegger å droppe fordi 90% av gangene jeg går dit ender jeg opp mer sliten og rotetet i hodet enn før jeg kom, og orker ikke det nå). Innen da er alt enten verre eller bedre. Hvis det er bedre kommer jeg til å prøve å unngå å forholde meg til det meste fra denne uken - som på sikt bare er dumt siden jeg føler at jeg har gjort alt galt, at alle følelser er gale, at jeg er alene (det er nok tull i realiteten - men følelesene nekter å "bry seg") og at det ikke finnes noe å gjøre hvis ting rakner enda mer. Ingen backup plan. Det er skummelt. (Ikke som i "det kan skje noe/jeg kan gjøre noe ekstremt dumt" skummelt... bare skummelt for meg som frykter det svarte hullet som får alt til å føles umulig og meningsløst ut - og å måtte prøve å bare overleve å være i det og håpe det forsvinner igjen). 

Akkurat denne uken skulle jeg ønske noen hadde sagt at jeg Ikke er alene, selv om jeg ikke ser noen hele tiden. At det er lov å ta noe kontakt hvis jeg trenger det. At jeg ikke ville vært i veien... for jeg tenker at jeg er. At jeg må vente. At det bare er mitt problem, og bør være det, at jeg ikke fungerer normalt, at det føles ut som om jeg spiste glassskår til frokost mens jeg jeg egentlig bare slang apatisk i sengen uten å spise noe som helst på lenge. Fanget i tankene om alt jeg gjorde galt i går. Hvor plagsomt og irriterende det må være at jeg er så ambivalent. Hvor mye finere alle jeg hadde noe med å gjøre ville hatt det uten. Ikke fordi jeg utgjør noe særlig viktig i deres dag, mest som når er en irriterende flue i nærheten kanskje. En som man ikke hater, men helst ville foretrukket at gjorde av seg et annet sted. Også det med humørgreiene da. Jeg var helt random nesten. Kjemperar på jobben, der måtte jeg jo prøve å ikke vise at jeg bare hadde lyst å gråte hele tiden fordi jeg følte meg overfølsom og nevrotisk. 

Har trukket meg gradvis unna folk i det siste. I alle fall de som fint klarer seg uten. Føler fremdeles for å gjøre det samme med terapien. Det er ikke deres skyld, men jeg føler meg utrygg, usikker på hvor mye det er Ok å si fra om det, usikker på om det er lov å si at jeg har ramlet hardt nok til at det går ut over Alt. At jeg er redd for å gjøre noe ekstra dumt på jobben på grunn av det. At jeg nesten ikke orket å spise noe der fordi jeg var så kvalm og anspent. At jeg ikke orker denne dagen heller selv om jeg har Fri. Fri fra jobben, men ikke fra samvittighet, skam, bekymring, utrygghet, utilstrekkelighet, redsel, lavt selvbilde og annet fint jeg tilbyr meg selv i disse dager. Selv om jeg får lyst å kaste opp med tanken på jobb i morgen så er fri lik Enda mer tid til å drukne i det jeg ikke orker å forholde meg til/ikke vet hvordan jeg skal håndtere... 

Det eneste jeg egentlig vil nå er å flykte. 

 

 



 

#avpd #fridag 

Vil ikke ha i morgen.

Krav, forventninger, mennesker, relasjoner, jobbhumør, usikkerhet, utilstrekkelighet, ensomhet, annerledeshet, anspenthet, bekymring, urolig sliten, hemmeligheter, frykt, skam, språkløs, mindreverdig, i veien. 

Kan ikke la noen slippe innenfor.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fordi det er bedre med

 

tomhet

 

enn svarte hull

 

i

 

sjelen.

 

 

 

 

 

 

Når alt føles umulig ut.

Det siste 1 1/2 året har vært veldig utfordrende. Jeg har møtt en del fine mennesker, og opplevd hyggelige ting, det er ikke det. Det har bare vært så mange situasjoner som jeg har skubbet meg selv inn i, både ved å prøve å håndtere vennskap, skaffe jobb, trening og ikke minst alle kampene med en selv. All ambivalensen, alle mønstre, å prøve å se andre perspektiver, å skulle tørre å innrømme og jobbe med de personlighetstrekkene eller tillærte tingene som fungerer dårligere enn ønsket. 

Det har vært mye. Masse. Kanskje er det sånn livet er, hva vet jeg. 

Jeg vet blant annet at jeg ødelegger for meg selv noen ganger. Sånn som jeg prøver på nå, i dag. For nå virker ting veldig veldig vanskelig. Uten noen god grunn (som jeg klarer å se). Følelsene mine nå er bare uakseptable og irriterende. Noe traff kanskje feil, for mye, for lite, for ubeskyttende, jeg vet ikke. Men kjære terapeut, jeg.klarer ikke tanken, på å gå tilbake til deg. Klarer ikke tanken på hvordan timen vår i dag var. Alt jeg ikke klarte å forklare og uttrykke, alt som ble feil, alle følelsene jeg ikke vil ha, frykten som jeg ikke turte å innrømme eller klarte å definere for å røre noen av de temaene vi var borti. Følelsen av å ha snublet og slått hjertet rett i asfalten. Skam, over alt jeg ser på som feigt og svakt. Frykt for å la deg bety noe, frykt for å miste deg på en halvvei hvis jeg fortsetter å snuble inn i ubehagelige temaer. Frykt for å være knust etter timen hvis jeg lar deg forstå "alt". Mest av alt frykt, fordi du er for bra, for god match som behandler og medmenneske. Og det skremmer meg Mest. For det er jo bare midlertidig. Det vet jeg jo. Du forsvinner jo igjen. Og det er så mye lettere, å gjøre dette. Å avlyse den neste timen. Å la være å svare noe mer hvis du svarer (det tror jeg du gjør, for jeg stolet dessverre nok på deg til det - har ikke klart å holde deg nok ute). Så mye lettere å skubbe deg bort. Å unnvike. Det gode og ikke minst det vonde. Jeg vet ikke om det er det mest dårligste valget noensinne, og om det er, så er det i teorien ikke uppprettelig. Jeg har til og med lest at nettopp sånne type "hendelser/skjær i sjøen" kan være positivt for en videre behandling (jeg har ikke orket å fortelle deg om alt jeg har lest og tenkt rundt diverse). Men jeg vet også at jeg er veldig sta. At jeg jeg pleier å unngå avsluttede ting. Liker ikke besøke gamle arbeidssteder, eller andre steder med folk jeg en gang likte. Det kan jo være, at det kan være annerledes nå. Jeg håper vel litt det hvis jeg skal være ærlig. Men frykter defintivt det motsatte. At det er så umulig å gå tilbake som det føles ut nå. 

Du var den beste. Jeg hadde Valgt deg, blant veldig mange. Du er jo ikke perfekt akkurat, men du er den riktige typen for meg, som terapeut. Skulle ønske jeg hadde turt å si det før jeg gikk. 

Hvis jeg ødelegger dette nå, så takk. Takk fordi jeg fikk muligheten. For alt fint du har sagt til meg. 

Unnskyld fordi jeg skubber deg bort, selv om jeg vet at jeg nok ikke er unik og at det ikke er utypisk anyway. Unnskyld uansett. 

Det er bare så vanskelig, akkurat nå. 

Det regner på takene i byen og trærne gråter vakre dråper fra bladene.



Etter jobb i dag så har jeg vært ute og gått og vært levende. Ofte bekymrer jeg meg over midlertidighet i ulike former, som vennskap, bøker som blir ferdigleste, årstider som kommer men forsvinner, kollegaer som slutter, eller at jeg gjør det, at jeg kanskje må flytte en dag, at døden vil innhente livet en dag. 

Men noen ganger, i kortere eller litt lengre øyeblikk, så glemmer jeg det litt, og det spiller ikke så stor rolle akkurat der og da. Og for en liten stund er vi litt harmoniske sammen dette livet og jeg. Og det er noe vakkert over at det finnes grønne blader med regndråper på. Noe vakkert over tanken på samspill og hvordan regn og tårer er en del av en prosess, en fundemental bit av det å leve og vokse, å uttrykke. Og jeg tenker på at når det regner ute, og de fleste menneskene pakker seg litt mer inn, så føler jeg meg litt friere enn ellers, ikke fordi de andre beskytter seg, men fordi at hvis jeg vil så kan jeg gråte og gjøre det sammen med utallige andre løvblad, hustak eller andre ting som gråter når det regner. Men jeg smiler. Og trenger ikke å gråte akkurat der og da. 

 

 

Sånt som er fint...

❤ å tenke på hvordan en stjernehimmel midt på natten ser ut.

❤ hvor fantastisk det er hver gang blomsten vår reparerer grenene sine selv, og det vokser ut nye - og så, når solen kommer om våren så blomstrer det igjen. Det er som et lite mirakel. I vår vinduskarm.

❤ bokstabler med uleste bøker

❤ filmer hvor umulige ting ender bra...

 

 

#❤ 

Jeg mistet en mulighet fordi jeg er var feig!

Denne uken fikk jeg på sparket en mulighet til å dra på noe jobbrelatert utenfor huset som er veldig relevant for det jeg driver med til vanlig. Muligheten dukket opp fordi noen andre måtte trekke seg tidligere. Men jeg sa nei. 

Nei fordi det er utenfor huset =utenfor komfortsonen. Nei fordi det kom brått på og jeg måtte forholde meg til det der og da. Nei fordi jeg er sliten i hodet. 

Jeg vet ikke om jeg burde sagt ja heller, pga at jeg sannsynligvis hadde stresset med det noe voldsomt hele kvelden og i mens det var også. Men jeg er litt lei meg, føler meg feig, feig, feig(!). Og igjen så kan jeg ikke forklare ordentlig hvorfor jeg ikke ville... En kollega ble veldig overrasket over det fordi jeg sånn ellers er faglig engasjert. Men jeg kunne bare ikke forklare ordentlig... Jeg sa litt om at jeg noen ganger svarer nei til ting hvis de kommer brått på og hvis det medfører å måtte stresse for å rekke fra en ting til en annen (sånn var det i dette tilfellet). Men jeg sa ikke at jeg er Redd for å dra dit. Redd for å ikke finne fram. Redd for å si dumme ting mens jeg representerer oss. Redd for å miste kontroll. Og at jeg ville kommet til å tenke alt i hel (og at det ikke hjelper å bare si "ikke tenk på det!" el.l.) og ikke få sove ordentlig igjen osv. At jeg allerede fungerer på underskudd. Eller kanskje bare at "det er vanskelig og utfordrende selv om jeg vil, og krever mer enn jeg har akkurat nå"'. 

Jeg turte ikke å dra. Jeg tør ikke å være åpen om det. Jeg sa at det ikke er noe problem at noen andre gjør det... og må prøve å late som at det ikke er det heller, for jeg fikk jo valget først. Jeg var bare for feig til å velge det jeg ønsker mest... 

 

09.05.2017

.

 

 

 

 

 

Kan jeg gå ut, i dag også? 

 

 

 

 

#morgenangst

Slitsomme dager

Denne helgen... jeg har hatt noen nydelige øyeblikk med fine folk og jeg har hatt noen forferdelige hvor jeg har fullstendig overreagert på absolutt ingenting fordi jeg egentlig er så innmari sliten men ikke klarer å slappe av. Jeg har gjort ting innimellom som jeg synes er avslappende i seg selv, men enten ikke nok av det eller så er det bare ikke mulig for meg å virkelig bare leve i øyeblikket akkurat nå. 

Jeg er nesten mer sliten nå enn før helgen. Og full av selvforakt. 

Tom og full i hodet fullstendig samtidig.

Trodde jeg ikke hadde noe å snakke om i dag.

Men inni meg var det en storm av ting - og nå føler jeg at jeg bare fikk berørt en brøkdel av det. 

Det er mulig det var minst mer enn nok.

Men jeg føler meg så stappfull av følelser nå.

Dårlig samvittighet for mye av det jeg sa - usikker på om det gir mening å ha dårlig samvittighet for det.

Følte meg OK for en halvtime siden - nå er jeg halvveis på vei til forferdelig (kan det stoppes?).

Det er for mye og for lite i tre kvarter - helt samtidig.

Jeg er for mye og for lite.

Naken men innpakket.

Tom og aldri aldri aldri tom.

 

Ambivalent

Skulle egentlig på trening i dag. Skyndet meg hjem fra jobb og slengte middagsgryten på komfyren, hadde planlagt på forhånd hva jeg kunne ha som ikke tok så lang tid. Mens jeg stod der og rørte så kom denne tvilen, tanken om hvor sliten jeg ble forrige gang jeg gikk, og hvor mye jeg må få gjort denne uken... og hva om dette er den ene tingen som er for mye... og tanken på at det var 50/50 sjanse for å komme for seint tross planlegging. Jeg orket plutselig ikke den forestillingen I det Hele tatt. Det er så kleint. Selv om det ofte er andre som gjør det pga. jobb osv. Men det er bare så ubehagelig å gå inn i et rom når alle andre allerede er opptatte og i gang, å skulle presse seg innpå på en måte. Signalisere at jeg ikke gidder å komme tidsnok men likevel krever plass. Og jeg orker ikke å ta plass. 

Følte hvordan jeg gradvis ble splittet i to og nesten lammet. Ikke fordi jeg egentlig har problemer med å bestemme meg, men fordi den tanken om hvor ubehagelig det er at jeg så ofte er sein bare klorte seg fast. Og tiden går. Og det er allerede over tiden. Og jeg er nå her da, hjemme. Og kroppen er fornøyd fordi jeg ikke har gått, og hodet er både og, og sjelen om den finnes er skikkelig skikkelig lei seg (for å prøve å si det rett ut). Og jeg valgte det selv, på en måte, men basert på frykt for ubehag og ikke faktisk vilje! Og bak den lettede overfladiske overflaten så er jeg ensom, ensom, ensom. Selv om samboeren er hjemme. Ensom fordi jeg nektet meg selv å gjøre noe bra igjen. Fordi jeg lengter litt, men ikke helt orker å innrømme det. 

 

Hjertet er en ambivalent frenemy. 

 



(Bildet er et utsnitt av et Takashi Murakami bilde).

 

 

#ambivalent 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Halve Regnbuer

Halve Regnbuer

31, Oslo

Bor i Oslo, med natur i sjelen. Elsker kunst og hverdagsvakkerhet. Har samboer og for mange bøker. Har en personlighetsforstyrrelse, som ikke definerer meg noe særlig som individ i utgangspunktet, men forklarer noe om noen av de utfordringene jeg har, i mitt liv og mine dager.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits