Kjre psykolog...

Siden jeg ikke kan snakke med deg akkurat n for tiden s trenger jeg late som at jeg kan skrive til deg.

I dag tidlig gikk jeg dit du vet. Etterp var jeg forvirret, med masse kaos. Og veldig veldig sliten. Fler at jeg har gjort noe galt. Men kan ikke si det, der. Jeg snubler i forventninger og frykt og flelser. 

Etterp dro jeg p jobb selv om jeg var veldig sliten. 

Grt p do fordi jeg flte ting var for synlig og mtte avreagere. 

Pushet meg selv gjennom en ekstra lang dag. 

Grt p bussen p vei hjem selv om det er teit og flaut. Fordi jeg er utslitt. Orker ikke mer. 

Angrer p det jeg skrev om at jeg er "ingenting" for deg. (Selv om det fles snn ut i den sammenhengen det ble skrevet i). Jeg vet at du nsker hjelpe. S det var ikke bokstavelig talt ment. 

Jeg savner deg. Mer enn jeg foruts. Fordi alt er s rotete. Og du har klart hjelpe meg med det fr. 

Unnskyld. (Fordi jeg savner/trenger deg).

Unnskyld, unnskyld, unnskyld. 

 

#psyk #psynlig #personlighetsforstyrrelse #unnvikendepersonlighetsforstyrrelse

Den vanskelige pasient og behandler relasjonen...

Fr vel neppe til skrive dette p noen "riktig" mte men det var aldri poenget med denne bloggen. 

Hodet mitt er fullt av rot. 

Jeg har vrt veldig bevisst helt siden jeg begynte i noe behandling at det kunne bli vanskelig hndtere en relasjon til en psykolog. Av ulike grunner. Jeg hpet at denne bevisstheten skulle kunne hjelpe meg med finne den ndvendige balansen mellom stole p noen men kunne situasjonsplassere det versus enten holde for mye avstand eller bli for avhengig. 

Det sier seg kanskje selv at det er en ekstremt stor utfordring nr hodet i utgangspunktet er rotete, og flelser tidvis ustabile og dominerende. 

Jeg har gjort s godt jeg kan, men ikke godt nok fler jeg. Har sikkert tenkt i overkant Mye p det. Men nettopp nre relasjoner i noen form er jo en av de tingene som er vanskeligst for meg. 

Det har sakte, men tydeligvis, utviklet seg en tillit i relasjonen vr, fra min side. Jeg er heldig fordi jeg har flt fra den frste dagen av at dette er en person jeg kanskje kan klare slippe innenfor. Eller, n moderer jeg meg. Jeg har visst fra frste gang, at dette er riktig, hvis noen skal f til dette s er det han. Jeg er veldig selektiv i utgangspunktet, det er veldig sjeldent jeg har det snn. 

Vi samarbeider bra (synes jeg) og jeg har litt motvillig opplevd at jeg i kende grad finner den tiden og det stedet som en stabil havn jeg har manglet. Det skremmer meg og frigjr meg bittelitt i ett. 

Hele tiden har jeg bevisst holdt tilbake p noen omrder. De hvor jeg vet at vi har noen felles interesser. For prve skape en forskjell mellom terapi og andre relasjoner. Jeg har latt vre fortelle ting jeg er stolt (noen av de) for prve minske en mer familir tilknytning. For jeg er livredd for skulle prve bruke han som en form for erstatning for noe. Men det har ikke vrt nok. Jeg har ikke lykkes.

I det yeblikket hvor jeg fikk vite at noe er galt og jeg flte det helt inn - s visste jeg at jeg har mislyktes. Det er lenge siden jeg har flt noe p den mten. Helt inn i hjerteroten. Det hres helt dumt ut synes jeg, men det er snn det er. 

S vidt jeg vet er det ikke alvorlig. Men jeg vet jo ikke nok, fler jeg. Jeg bryr meg s inderlig mye mer enn jeg trodde og visste. Jeg trenger vite hvordan det gr, men det kan jeg ikke. Jeg har ingen rett. For jeg er ikke familie. Jeg er ikke venn. Jeg er ikke kollega. Jeg er "ingenting". Jeg er midlertidig. Har ingen rett. Til bry meg s mye. Og disse ukene, m jeg bare leve med det. ikke vite. For selv om det er urealistisk dramatisk, s er jeg livredd for miste han. For min egen del, men ogs p en annen mte. Jeg tler ikke tanken p at han skal ha det vondt. ikke vite. ikke kunne GI! Ikke kunne gi noe teit kort. Eller en banan. Eller "jeg er glad i deg". Eller en bok. Eller noe. For jeg finnes ikke i privatlivet. Noe jeg har stor respekt for. 

Men, unnskyld meg, men faen s vondt det gjr!!! 

Psykisk helse og jobb

Det er noe jeg vil si, om det jobbe og ha utfordringer psykisk. 

Frst av alt er det at noen av de modigste menneskene jeg vet om, de er ufre i dag. Noen mest sannsynlig for alltid, noen med et ml og hp om komme seg inn i arbeidslivet i fremtiden. Felles for de er at de har noen psykiske lidelser som over lang tid har tatt s mye energi at de ikke har noe igjen til jobb. Jeg har aldri hrt noen av dem uttrykke noe glede over dette. Jeg tviler oppriktig talt sterkt p at noen av de ikke ville foretrukket en normal arbeidshverdag bestende av et arbeid innenfor en tidramme, som du fr lov legge fra deg nr du gr eller avslutter for dagen, for deretter ha fritid, fremfor et kaos av flelser, tanker, fysiske symptomer som en konsekvens av det psykiske, som ikke er mulig g hjem fra p samme mte. Selvflgelig kan vi alle ta med jobben hjem nr vi ikke burde, eller ha bekymringer og vre syk og sliten osv. Men det er ikke det samme som oppleve ddsangst for eksempel, gjerne flere ganger daglig. Eller fle seg syk som av influensa nesten daglig. Eller kaste opp ved tanken p ikke f til si "god morgen" til noen. vre psyk kan vre en fulltidsjobb. Som i ekte 24-timers jobb 7 dager i uken (ja, for selv nr du sover kan du plages). 

mestre en jobb, ha et sted g til en eller flere dager i uken, det kan vre en stor utfordring men det er samtidig et stort gode. Det er ubeskrivelig verdifullt nr man klarer fokusere p noe man kan realisere seg i p en eller annen mte, f oppleve vre en ressurs. For min egen del s hjelper det til komme seg ut fra huset, til f bruke hjernen p andre ting enn plage meg selv, til fle at jeg har gjort noe den dagen. Dette er ingen selvflge i det hele tatt. Noen dager er det veldig vanskelig for meg vre p jobb. Vanskelig konsentrere seg, kommunisere normalt, skulle vre tilstede p en riktig mte. Noen dager er jeg sikker p at jeg ikke kan klare det. At jeg kommer til kaste opp bare av g inn i bygget. De dagene er jeg livredd for ikke f det til. Redd for miste jobben. Redd for bli sett og dmt som svak. Og jeg blir fryktelig sliten av alt mulig, sm ting som vanligvis ville gtt greit kan svelle opp som overkokte pastaputer klar til eksplodere fordi jeg fortsetter koke de hele dagen. De dagene er jeg, selv om jeg gjr ting drligst, kommer mest for sent, aller mest redd for ikke f ha denne jobben lenger. For jobben er et gode. Og jeg skulle nske folk forstod, alts enda flere enn de som gjr det n. Det i det hele tatt klare jobbe, er et gode. Arbeidet med bli bedre mentalt, g i terapi og jobbe med seg selv, er et mye hardere arbeid enn det jeg gjr p jobben min som jeg fr lov g hjem fra hver dag. Jeg kan ikke g fra meg selv p samme mte. 

Jeg prver minne meg selv p det, de dagene som denne hvor jeg fler meg utilstrekkelig og mislykket, at jeg jobber ikke mindre enn de andre, men Mer! Jeg er heldig, som til tross for snubling og kaps, har mulighet til klare bde ha en vanlig jobb der ute, og fr hjelp til ta denne jobben i meg selv ogs. Jeg prver tenke p det istedet for at det ser forferdelig ut hjemme hos meg fordi jeg ofte ikke klarer husarbeidet i tillegg. Det er frustrerende bruke tre timer p motivere seg til sette p en oppvaskmaskin fordi all energien ble brukt opp tidligere p dagen. Men snn er det. Det er absolutt ikke et valg jeg tar, sitte uten klare slutte tenke i timesvis. Jeg ville virkelig heller trent. Eller selvflgelig bare f unnagjort husarbeidet. Men noen ganger m man velge. 

Jeg har sett s ofte i kommentarfelt p nettet folk som uttrykker seg om jobb og NAV og det vre ufr. Og det gjr vondt hver gang. Fordi det er s tydelig for meg at de ikke kjenner de menneskene de dmmer. Ikke forstr at for noen er det reellt utfordrende, bde finne seg jobb og kunne mestre ha den. Og at noen ganger m man ta det harde valget og innse at det ikke gr av en eller annen grunn. Og de som kommer dit, de mester en gode, en frihet. De trenger empati og aksept, fordi de har det allerede vanskelig. Enten det er for noe psykisk eller fysisk. De kjemper allerede en hard kamp som tar for mye arbeidsevne. Og det har de ftt vurdert av flere folk, med faglig ekspertise.

Mitt hp er at det blir mer fokus p hvordan man kan tilrettelegge i arbeidslivet for et rausere og mer balansert arbeidsliv, med rom for strre penhet rundt psykiske lidelser (s man slipper i alle fall bruke opp energi p late som ingenting) og mindre frykt for srbarhet. Heldigvis er det folk som jobber for dette, blant annet ved la de med hull i CV'en f en sjanse. Men vi har en lang vei igjen. Bde i form av konkrete tiltak og holdninger og kunnskap. I min tid som arbeidssker, hvor jeg benyttet meg ulike NAV tiltak, s mtte jeg aldri noen som ikke nsket jobb men der i mot mange forskjellige mennesker med ulike bakgrunner som hver dag mtte opp til en monton dag bestende av mer jobbsking og personlighetsevalueringer, samtidig som folk i kommentarfelt p internett klaget jevnlig p at arbeidsledige ikke gjr nok, ikke strekker seg langt nok. 

Det er et onde Ikke ha jobb. Man kan bli syk av akkurat det i seg selv ogs. Jeg tr pst at de frreste velger det frivillig. 

(Dette ble litt lengre og mer rotete enn planlagt. Men denne bloggen er for kunne la tankene strmme fritt uten noe srlig sensur, s det fr st.).

 

 

 

 

#psykiskhelse #jobb

 

 

 

 

 

 

 

Personlighet vs. Personlighetsforstyrrelse

En av de tingene jeg har fryktet mest fr jeg fikk en diagnose og kanskje minst like mye etter at jeg fikk en, er miste forskjellen p det som er personligheten min og det som er en lidelse. 

Det er ikke flust av mennesker som vet at jeg har en personlighetsforstyrrelse. De som vet det, har hndtert det varierende. Noen tror nesten ikke p meg, fordi ut fra hvordan de kjenner meg og hva de har sett av meg, s virker jeg ikke mer "forstyrret" enn gjennomsnittet. Jeg skjnner hva de mener. Men samtidig s er det ikke snn at man kan se utenp et menneske at de har en psykisk lidelse. Noen ganger kan man se at noen er nedstemt eller oppstemt, utenfor normalen. At noen er stillere, eller mer utagerende enn gjennomsnittet. Men det er ikke nok, til kunne vite. For det er jo menneskelig ha flelser. Eller drlige perioder. Man kan vre forsiktig og reflekterende av type person, uten at det trenger vre noe galt. S nr er det noe kan defineres som en lidelse og ikke normale personlighetstrekk? 

Jeg kan bare svare for meg selv. Av personlighet Er jeg litt sky, noe forsiktig. Jeg foretrekker ha tid til reflektere rundt ting fr jeg deler noe med andre noen ganger. Jeg tler stillhet. Dette er en del av min personlighet. sitte p en fest og ikke hele tiden vre framp, like bedre snakke med noen f om gangen fremfor vre midtpunktet. Alt det er okei. 

S hva er det som ikke er okei? Hvor gr grensen fra personlighet innenfor en grense som er til leve med, og ikke? Det har jeg ikke noe veldig greit svar p. Men det er for eksempel snn at, selv om jeg er heldig og har mennesker i livet mitt som jeg liker vre sammen med, s ser jeg de ikke p langt nrt s mye som jeg skulle nske. Da mener jeg ikke dager, eller uker. Eller til og med mneder. Jeg opplever gang p gang gli langt langt bort fra dem. Jeg kan g fra ha fine, sosiale uker, hvor jeg i alle fall ser noen en gang i uken, til ha mneder uten. Fordi jeg gir for fort opp, fordi jeg tar avvisninger uten nye forslag for personlig noen ganger. Fordi jeg kan vre s redd, for et enkelt "jeg kan ikke i dag", at jeg aldri spr. Fordi jeg sjeldent tr kaste meg p andres planer, hvis jeg blir invitert p tampen. Jeg har problemer med slippe noen nok innp meg til at de kan se Meg. Nok. Til ville finne meg nr jeg trekker meg tilbake og ikke tr g til dem. Nr jeg har et dypt og inderlig nske om nrere relasjoner enn jeg har i dag, men ikke vet hvordan, ikke klarer se at jeg skal kunne vre verdt andres tid, ikke klarer stole p andre selv om jeg vil, gjennom flere r, da blir det en lidelse. Ensomhet, lengsel, frykt, smerte. 

Nr jeg sitter p en fest og tenker at "hun skulle sikkert nske at Jeg ikke satte meg der" og "hper han ikke synes det var dumt at jeg kom borti foten hans siden jeg er den kjedeligste og styggeste her", og p flere timer ikke sier mer enn et par ndvendige setninger fordi jeg er s opptatt av tenke p at jeg ikke burde vre der fordi jeg tar opp undvendig plass, da har jeg det ikke bra og jeg er ikke meg selv. Fordi, selv om jeg er sky, s er jeg egentlig ikke S sky. Dette, denne delen, Er ikke meg. Det er noe jeg har tillrt meg og utviklet meg basert p tidligere erfaringer og en generell usikkerhet og utrygghet. Men for andre utenfra er det nok ikke lett se forskjell, p min avslappede stillhet og min anspente ekstremt selvklandrende stillhet. For jeg har mye erfaring i kamuflere det. De gangene noen ser at jeg er redd, s er det enten fordi jeg stoler p dem og velger vre mer pen og srbar enn normalt, eller fordi jeg er ekstremt sliten og ikke faktisk orker mer. Og da gr jeg ikke p fest i utgangspunktet, eller har eventuelt dratt hjem. Ikke at jeg egentlig pleier g p fest, det er egentlig et drlig eksempel fordi det skjer gjennomsnittlig en gang annethvert r. Nr frykt og tanker og lav selvflelse hindrer meg i leve slik jeg nsker, gjr at jeg ikke klarer tro p en framtid bestende av den jobben jeg egentlig vi ha, med familie og venner, at jeg aldri kommer til trre fde mitt barn og ikke en gang orker innrmme at jeg egentlig vil ha noen, da er det personlighetsforstyrrelsen min som str i veien for meg.

Jeg har ogs, som en motsetning til de som ikke klarer tro at jeg har en personlighetsforstyrrelse i det hele tatt, opplevd f flelser og tanker forklart utelukkende med at jeg har det. Nesten som om flelsene i seg selv ikke er reelle, fordi de har oppsttt som en reaksjon p overtenking eller mangledene evne til klare regulere dem ved behov. Det gjr vondt, det. Selv om det stemmer p et rasjonelt plan, s er flelsene likevel fult ut reelle og virksomme, for meg. De gjr like vondt, stikker meg like hardt. De skaper like mye kaos, behov for forstelse (som jeg der og nesten aldri evner gi meg selv), uavhengig av om det kommer fra overtenking, eller hendelser som enhver person mest sannsynlig ville reagert p. Hver eneste ofte gang jeg har dem. Og selv om jeg ikke forventer at de kan tas hensyn til hele tiden, s er de uansett veldig virkelige, for meg. Jeg Er ikke personlighetsforstyrrelsen min, og jeg har et behov for bli sett og akseptert for mine flelser, selv om de noen ganger oppstr for fort og lett og intenst. Nr det er sagt, s vet jeg at det er ment fra et godt sted. I det hele tatt s har det virket som for meg at de jeg har snakket med alle har gode intensjoner med det de har svart meg med. Nr det kommer til det, s er det mer mangel p kunnskap generelt og ikke viljen til forst som skaper kommunikasjonsutfordringer noen ganger. Det er jo ogs snn at, selv om personlighetsforstyrrelser forutsetter et minimum av tilstedevrelse av symptomer, over lengre tid, s er vi alle veldig forskjellige uansett, med egen personlighet. Og det har jo mye si for hva som er vanskelig p individniv. 

Jeg har et hp, om at det i framtiden skal kunne g an si at man har en personlighetsforstyrrelse om det fremdeles heter det da, uten mtte vre redd for bli sett p som en forstyrret personlighet. Det utgjr en stor forskjell. 

 

#personlighetsforstyrrelse #psykiskhelse

 

Personlighetsforstyrra

Nr verden ramler sammen p grunn av noe som ser lite ut og er en hverdagslig hendelse for andre, en snn man m takle.

Men jeg takler det med bli veldig opprrt, og deretter skamfull over det. 

Tenker p det like mye fremdeles en time etter at det skjedde og samtlige har enten glemt det eller lagt det til side.

Tenker fremdeles p det tre timer etterp. Og lever i forhold til det, ved prve vre mest mulig usynlig, ikke gjre noe mer som irriterer noen, vurderer slutte p jobben, fler meg utilstrekkelig og elendig. For meg har hele greien vokst - selv om jeg ikke ville det, og virkelig har prvd glemme det.

Fem timer senere straffer jeg meg selv ved la vre spise og generelt gjre slitsomme ting. Tenker p at det m vre noe veldig galt med meg, noe grunnleggende feil, fordi jeg er vanskelig og ikke klarte bare la det flyte forbi. Fler meg utrolig sliten, psykisk og fysisk. Til og med hret ser ddt ut i speilet, alle gangene jeg er innom do i lpet av dagen. For kunne vre litt bortgjemt i noen minutter. En gang for nesten-sove, selv om jeg ikke er trtt, bare utslitt av vre.

Jeg fler meg som en feil. Overflsom. Plagsom. 

vre personlighetsforstyrret, det kan sikkert vre plagsomt for de rundt ogs, men for meg tar det hele hele hele dagen, og mye mer energi enn jeg hadde. 

I dag er verdens psykiske helsedag. Jeg gledet meg litt. Men n husker jeg ikke hvorfor. Fler meg bare fanget i meg selv, drlig til kommunisere, delagt, emosjonell, og skamfull over ikke f til de tingene som er s vanlig og som man "m" hndtere, i en hverdag. 

Man m jo gjre sitt beste, for hndtere ting ut fra sitt utgangspunkt. Men "mitt beste" er varierende. I dag er det drlig, det ogs.

 

#personlighetsforstyrrelse #psykiskhelse

Meningen med livet #1

💚 varme koselige gensere p kjlige friske morgener

💚 fredagskvelder med hjemmelaget mat og film

💚 Star Trek Discovery mandager

 

 

 

#meningenmedlivet #liste

 

unnvike et selv i en glassboble

Det hender i blant at timene, dagene, ukene de forsvinner nesten i dette nettverket av tanker og flelser. Og det er vel jeg som egentlig er den forsvunnede, her i min under-vann boble - med blger av liv og dd s nrt p. Og sjeldent fles alt like umulig. Og sjeldne er de yeblikkene av tilstedevrelse som frigjres av det nesten umulige. Men i det siste har de vrt her, i meg. 

 

Jeg har gtt i timer og mil i forsket p komme meg bort, fra meg selv. Trkket over grenser jeg trodde var mur og evig hye. Prisen har vrt hy og for det meste usynlig overfladisk. 

Det er lett gjre farlige ting hvis man ikke frykter noe. 

Det er vanskelig gjre vanlige ting hvis man frykter "alt".

Jeg er en annen i dag, enn i sommer. Vi er alle det. Men jeg er en annen-annen. I en av de fasene hvor alt rundt begynner se annerledes ut. Voksesmerter. 

Voksesmerter i hjertet,

hverdagsforstelse som ikke henger med

bli ny er forlate noe.

 

 

Jeg vet hvem jeg er men vil ikke vite det. Jeg vet ikke hvem jeg er og skulle gjerne villet vite det men er usikker p om det er det jeg egentlig vil. Hide and seek.

Det er mrkt og ensomt hvis jeg str i ro. 

Hva er det jeg prver g bort fra? Hva er det jeg ikke vil ha?

Det er ensomt og utrygt hvis jeg prver st i ro. Har ikke klart lage rom under vann, i frykt over hva det kunne blitt fylt opp med. Tror at det er lettest, best, ikke vite, ikke fle, ikke vre srbar. 

(S jeg er ubevoktet fra meg selv, mer srbar enn vanlig, faller hardt og plutselig av mangel p oversikt). 

Det er mrkt og kaldt. P innsiden. Vinterblader. Som knuser mens jeg gr. Mrkt. Og kaldt. Dere tror at jeg er bedre n, virker det som. Fordi jeg har tatt strre kontroll p utsiden. Det er delvis rett og delvis feil. Jeg er bedre og verre. Bedre for omgivelsene, jobben, hverdagen, meg selv. Men mrkere, mer skjult, mer skamfull, mer ambivalent, mer alene - for meg selv. Fr ikke slappe av. Fr ikke vre svak. 

Det er de sm tingene jeg ikke orker si til noen. Som at overkroppen trekker seg sammen hver gang jeg gr forbi en stor bil, og jeg klarer ikke la vre se etter Han. Og i de yeblikkene, finnes ingen andre i verden enn jeg og han. Muligheten, risikoen, for at det er han. Skamflelsen over fle at jeg nesten glir ut av kroppen og nesten ikke kan lfte den videre. Fordi. Fordi det kunne vre, kan vre, at en eller annen dag s slr tilfeldighetene meg hardt i magen og lar en av de for mange som ligner virkelig vre han. Men det er jo umulig forutse for min del. Akkurat som at man ikke forutser andre typer hverdagsulykker, om jeg kan kalle det for det. Likevel, likevel, likevel. De siste ukene har disse ekle sekundene vrt fylt med han, fr jeg har klart brutalt dytte de bort. Og ved holde de for meg selv, s tar de s mye plass. De sekundene tar s mye tid. Jeg vil ikke ha dem. 

 

Jeg vil bare g. Og g. Og g. 

Bort fra meg selv. Bort fra et selv. Fordi sannheten er, at det gjr vondt vre. Det gjr fantastisk vre tilstede i natur eller aktiviteter, men det gjr vondt skulle vre et selv.

 

 

 

 

 

 

#identitet #personlighetsforstyrrelse #unnvikende 

Isdrage

//spoiler alert //

Ikke les dette hvis du ikke har sett de siste episodene av Game of Thrones men har lyst. Tittelen har ikke noe sammenheng for vrig, men noe av innholdet i bloggposten har. 

*

*

*

*

*

*

*

*

*

*

Til deg som eventuelt valgte overse spoileren, eller har sett episodene: tittelen har s klart en sammenheng. 

Jeg s nettopp ferdig den siste episoden n. Og det ga meg en s fin metafor for hva jeg har flt og fryktet de siste ukene. At jeg er min egen isdrage som har sltt sprekker i den veggen jeg bruker for holde ting sammen og adskilt. At gradvis tar jeg flere avgjrelser som ikke gir noe varme, men som der i mot skaper en hr av zombier, som en dag vil knuse min vegg ogs. Men ikke p en episk og oversiktlig mte. 

Men p sett og vis s er jeg kanskje mer i den frste serien/boken n. Der det er glimt av de ukjente skumle, som rammer i det sm men ikke uten konsekvenser. Der er jeg n. Som betyr tid, til snu. Til velge veier. Realistisk sett tror jeg at jeg er der. Men det Fles ut som en isdrage. 

Nr kaldt og varmt krasjer, s gjr det vondt, og noe gr litt i stykker. Og fordi bde isdragen og resten av den varmere verdenen er en del av meg, s taper jeg noe uansett utfall akkurat n. Om det gir noe mening. Jeg vet ikke helt. Det er kanskje bare litt kulere med isdrager og fantasyverdener enn vanlig menneskelig failure-flelse.

Skulle nske jeg kunne gi litt blaffen i alt og bare vre en del av noe fiktivt men nesten nrmere. Skulle nske jeg ikke hadde behovet for nske det men heller klarte tro p min eventuelle evne til hndtere de neste dagenes utfordringer. 

N. Etterp

 

 

Tror ikke jeg kan skrive n. Ingenting. Ikke noe strm av det bevisste eller ubevisste. Ingenting. 

Men orker ikke bare vre. g bortover veien og fle meg som ingen, ingenting, nei verre! Forrder. Sviker. Selvopptatt. Barnslig. Stygg. Utvendig og innvendig. 

Jeg angrer snn. Angrer meg i stykker. Jeg har ingen rett til snakke om andre. Jeg er ikke noe bedre enn dem. Det hjelper ikke at det er i en terapisituasjon. Jeg har ingen rett.

Fortjener ikke grte. Fortjener ikke leve. 

Jeg burde ha flyktet. Ikke snakket. Burde ta mindre plass. Vre mindre synlig. 

Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld. 

Skamflelse.

Alt jeg har sagt og gjort eller ikke sagt og ikke gjort denne uken, det ligger som frosne klumper inni meg, gir nring til en flelse av skam hver gang en av dem gradvis smelter n som angstboblen har ftt noen sm sprekker i seg og tidvis slipper inn noe mer enn bare frykt. 

Jeg har vrt s fanget, s eid, druknet i mitt eget mareritt skapt av meg selv. Kanskje finnes det noen forklaringer som kan brukes om hvorfor osv. men det er jo likevel jeg selv som gjr dette! Noe i meg. Og det er der fremdeles selv om  i mindre grad enn tidligere i uken. 

Denne mten ikke hndtere noe p, noe som er s allmennt, s normalt problem, jeg skammer meg over det. Jeg har gjort det i resvis, men stille. 

Det hjelper ikke alltid "tenke rasjonelt". Eller "ta seg sammen". Noen ganger s klarer jeg jo p et plan forst at det ikke er s gale som det Fles ut som, og Likevel! Likevel bare fortsetter det, flelsen av ikke ha kontroll, av skulle d, av mtte pakke seg inn i sin egen boble langt borte fra alle andre fordi jeg Er grunnleggende mindre verdt enn andre og derfor har jeg ingen rett til trenge noe, til vre redd, til ta vare p noe, til leve. Jeg skammer meg over det ogs. At jeg gjr alt verre, mer komplisert enn det trenger vre, bare fordi. Jeg sier til meg selv at "OK. Du vet at det er mindreverdighetskompleks som ikke gir noe logisk mening sett opp mot andre verdier du har, som inneholder troen p at alt levende er verdifult i seg selv. S ta deg fuckings sammen!". Det fungerer ikke i det hele tatt.

Jeg angrer p hvor selvopptatt jeg har vrt, selv om jeg ikke nsket eller prvde vre det. P alle gangene jeg ikke klarte si "Takk. Jeg er s glad for ha deg/dere akkurat n. Selv om jeg er negativ og katastrofetenkende og misforstr halvparten av alt noen sier til meg for det verste. Men innerst inne et sted s vet jeg ogs at er det jeg gjr, misforstr. Fordi jeg er livredd, og jeg klarer ikke stoppe det n. Men likevel tar jeg med meg sm ting i alt du/dere gjr, senere. Og jeg prver noe av det. Og innimellom klarer jeg huske, hvem jeg er og hvem du/dere er, og den vennligheten jeg egentlig fikk betyr ufattelig mye mer enn jeg kunne klart uttrykt. Og innerst inne, blant alt jeg ikke fr lov av meg selv til fle eller si, s hjelper denne flelsen av vre litt hemmelig bittelitt glad i alle som p ulike mter ga meg noe jeg trengte mye mer enn jeg forstod selv i lpet av den siste uken, i form av tid, vennlighet, empati, praktiske rd, nsker om bedring uten kritiske sprsml om hva som egentlig er problemet og mer. Jeg er kjemperedd, helt ut av meg selv redd. Men du/dere gjr det som umulige litt mindre uendelig, litt varmere nr jeg er pen for det, litt lettere gradvis dra seg bort fra alt som er svart fordi man ikke trenger vre helt alene p alle mter. Skulle nske jeg turte si det".

Vet ikke om jeg er klar for en ny uke. Vet ikke om jeg fr til. Vet ikke om tr se igjen folk. Vet ikke om jeg kommer til klare fokusere p noe annet enn det samme som denne uken. Men jeg hper, og det er et fremskritt. Jeg hper at jeg kan f til hjelpe til med noe p jobben uten drukne i drlig samvittighet over fravr og frykt for mennesker og den utfordringen som fremdeles ligger foran meg. Hper jeg tr se igjen de jeg fler jeg har oppfrt meg drlig og selvopptatt og dramatisk ovenfor. 

Jeg hper, at jeg kan finne en styrke, til g videre fra denne uken, til komme meg gjennom skamflelsen, til vokse, og at kanskje skrive som dette, vil fungere som en slags start. Og jeg hper, at det vil vre ok, si at jeg er kjemperedd selv om jeg ikke klarer akseptere det og se at det logisk sett er ndvendig. 

 

 

#unnvikendepersonlighetsforstyrrelse #angst #relasjoner

Alt som er igjen

 

 

Alt som er igjen er frykt.

Jeg kan ikke hre hva du egentlig sier.

Jeg kan ikke se deg klart.

For alt som er igjen, er frykt.

 

 

 

 

 

15.08.2017

 

"Gr det bra"? ropte han ut, til meg. Og jeg visste hva som var forventet svare. Likevel ventet jeg to sekunder. Fire sekunder. 10 sekunder. Men til slutt sa jeg bare det der ja-et og flte meg enda litt mer ensom. nsket egentlig at ingen hadde spurt om det bare for make conversation. 

Det gikk ikke bra. Akkurat i dag gikk det s ikke-bra at det var umulig ikke la det synes bittelitt i mellomrommene. Det som er i sekundene man ikke svarer. Eller mellom lydene stolen ga fra seg da jeg ikke la merke til at jeg rastlst beveget bena opp og ned fr noen spurte om det var min stol som knirket. Under flatheten i stemmen som svarer p alle sprsml. Innenfor det ufokuserte blikket fra en hjerne som ikke klarer slippe taket, komme seg ut fra sin egen boble.

 

*

 

Fire timer tidligere ligger jeg i sengen og utsetter st opp. I en og en halv time. Jeg er min egen fange som ikke vet hvor jeg kan rmme fra i mangel p god nok utvendig oversikt og en lsningsorientert tilnrming. Alt jeg klarer vre er bare frykt. Kropp. Tanker som ikke lar meg slippe til. Hvordan er normalen, for tidsbruk om morgenen? Skulle nske jeg allerede var p jobb.

Skulle nske jeg aldri var p jobb.

Skulle nske jeg var en annen.

Skulle nske jeg ikke var s selvopptatt og utakknemlig.

"Ta deg sammen! Kanskje du tror du skal d, av en bagatell. Det gir deg ingen rett til ikke st opp og gjre noe. Vr takknemlig. For jobben. Vr Mer takknemlig. Vr sterkere. Du er svak. Svak. Hva s om du gikk i gr? Du er ikke verdt noen ting hvis du ikke gjr denne dagen ogs. Du m gjre den selv. Du fortjener ikke noe hjelp. Du fortjener ingen."

I dusjen tenker jeg annethvert minutt p om jeg kommer til komme for seint. Og p at jeg ikke orker mer. Jeg prver la vre tenke. 

Frokost. Jeg er redd for spise den. Redd for skade tennene mer. I forgrs levde jeg fremdeles i lykksalig unnvikelse. I gr skjeddd det noe med dem mens jeg spiste. Forrige uke hadde jeg mareritt om natten. Denne uken har jeg mareritt om dagen. 

Senere p dagen ser jeg i et yeblikk da genseren glir opp at det er kloremerker p armen. Jeg skjnner ikke hvorfor! Det svir rdt i kinnene og jeg skynder meg dra den ned. Hva om noen har sett det uten at jeg vet det? Hva tror de da. At jeg er selvopptatt og ute etter oppmerksomhet? Det frste er sant men jeg vil ikke at noen skal se meg i dag. Dessuten gjorde jeg det ikke hardt, s hvorfor er det synlig???

*

 

P vei inn p jobb i dag s mtte jeg p noen jeg har prvd avvise tidligere. Han sa hallo til meg og vinket med begge armene. Jeg prvde late som jeg ikke s ham og flte meg slem og stygg. Hva hadde det kostet meg svare, selv om han skremmer meg ved aldri gi opp? 

At han aldri gir opp selv om jeg har sagt til han at det ikke er noe vits koster meg fem sekunder med et personlig helvete innvendig p vei opp med heisen. Det er ikke hans skyld, akkurat det. Men han virvles inn i en lapskaus av flelsen av ikke slippe unna, vre svak, min skyld, sier aldri fra bra nok, og er i et skarpt og plutselig yeblikk som gikk over med en gang og samtidig varte evig s fikk jeg forbigende vondt i ryggen. Og kvalmen som har forfulgt meg siden jeg vknet truer med eksplodere. Men jeg har ikke tid. Har ikke tid. Har ikke tid. Jeg passer p trke bort tren jeg ser i speilet fr jeg gr ut av heisen. Vet ikke nr den havnet der. 

 

*

 

Jeg trenger hjelp. Men jeg fortjener det ikke. Kanskje jeg br sende en tekstmelding til og bare si at jeg ikke kan dra dit denne uken. I det hele tatt. Jeg fortjener det ikke. Alt er min egen skyld. Hvorfor sendte jeg den forrige? Hvorfor sa jeg ikke n nettopp at jeg hadde ombestemt meg? Det er s sykt selvopptatt. Hvis jeg plutselig sier at jeg ikke vil, s bde forstyrrer jeg igjen og dessuten s er det gjennomskuelig bullshit. Bedre bare g, og snakke om noe annet, eller pst at alt bare ordnet seg, og si unnskyld.  Selv om det ville gjort vondt. Jeg forakter alt jeg er akkurat n. Vurderer bli vrende her oppe. Det er ingen andre her, og det er mange steder gjemme seg unne hvis det skulle komme noen. Men det jeg aller helst vil bort fra - meg selv - er ikke lett slippe unna. S jeg gr ned. Konsentrerer meg om ikke kaste opp p veien forbi mennesker som heldigvis ikke legger synlig merke til meg. 

 

*

Lar vre g p trening. Bruker tiden til bekymre meg, og skrive for prve slippe fri. Men det hjelper ikke. Ordene klistrer seg i hverandre p veien ut. De blir for mye og for lite og gir ingen mening for meg. Jeg tenker at det kan vre at det er jeg, som ikke ser noen mening i noe, skrevet eller ei. Jeg vet ikke. 

 

Jeg klarer ikke tenke ordentlig. For det gjr vondt i sjelen hvis den finnes. Vet ikke hvordan jeg klarte denne dagen. Den finnes nesten ikke. Jeg finnes nesten ikke, men likevel alt for mye.

Unnskyld. 

 

 

 

#psyk 

 

 

 

Mobbing p Facebook!

Rotet meg inn i et kommentarfelt p Facebook i dag. 

P home-siden min dukket det opp en post med et bilde av en overvektig ung kvinne sammen med en tekst som liksom skal vre hennes presentasjon av seg selv men som man ser er plassert ved siden av/opp det andre bildet p en rar mte som ser litt fake ut. I tillegg til at det ser rart ut s var det ogs en kvinne i kommentarfeltet som skrev at hun flger den avbildede kvinnen p Instagram og at teksten er fake, og at hun som er avbildet (la meg kalle henne X) har ftt mye hat p grunn av bildet som blir delt rundt p internett. 

I kommentarfeltet under bildet av X var det masse stygge kommentarer. Ting som "I want to throw up" og at det er bra hun er aseksuell (i flge teksten ved bildet) s hun ikke reproduseres. At man ikke skjnner hvordan hun kan f seg en kjreste nr hun er s feit og stygg. At hun bare burde settes ut i skogen fordi ulv og ville dyr ikke bryr seg om kjnn eller seksuell orientering... osv. Mange av kommentarene var fra i gr og har alts ftt ligge der i over 24 timer Uten at noen hadde svart noe i mot!!! Jeg rapporterte samtlige av dem og har sett av noen av dem har blitt slettet. Orker ikke g gjennom alt p nytt for se om alt ble. Noen har jeg ogs svart p. Det er mulig ingen bryr seg, men jeg klarte ikke la vre prve! For disse bildene, av fremmede menneskene, noen ganger med en s kalt morsom eller provoserende tekst, det er mobbing. En veldig synlig og stygg form for mobbing! Jeg tror at alle, inkludert de tffeste av oss, ville flt p at det svir i strre eller mindre grad nr haugevis av folk p internett sitter og kommenterer at man umulig kan f seg kjreste fordi man er latterlig stygg av en eller annen grunn, eller at andre fler for kaste opp nr de ser et bilde av deg. 

Jeg tror at mange ikke tenker over det fordi det de ser p bildene ligger utenfor deres normal, og det er lettere skrive noe "morsomt" om noen man ikke kjenner i det hele tatt og det er ekstremt usannsynlig at man vil komme til mte. Venner av meg, som jeg ikke ville trodd tenkte snn, har delt snne type bilder og ledd av de. Venner som selv har blitt mobbet fr - men da av noen i nrmiljet. Jeg tror ikke de er ondskapsfulle, jeg tror at disse bildene blir litt surrealistiske for dem. Men det er egentlig ingen unnskyldning, for glemme at det er et ekte menneske man sitter og ler av, i full offentlighet. 

Jeg nsker tro at det finnes noe bedre i oss, i menneskeheten, enn dette. Det vet jeg jo at det gjr. Men det gjr vondt se at stygge kommentarer str ubesvart og til og med likt. Selv om det ikke alltid er hensiktsmessig mate alle netttroll der ute s m vi ikke gi opp gjre noe, si fra, rapportere mobbing og trakassering! Og huske at det vi skriver p web'en, det er like virkelig som det vi sier til noens ansikt. Og alle disse menneskene i bildene, de er like mye verdt som alle andre individer i denne verdenen! Det er noens sster, bror, barn, forelder, venn, kollega og ikke minst et unikt seg selv med tanker og flelser! 

 

#mobbing #sosialemedier #SoMe #nettmobbing 

 

Det viktigste?

Fordi jeg har lite strm p mobilen s m jeg prve skrive det viktigste. Men hva er det? Jeg vet virkelig ikke, noe som gir meg en litt stikkende kald flelse. Selvsagt kommer det ann p konteksten... s kanskje den kan defineres frst. 

Jeg vil fle meg annerledes. Enn den siste mneden. Men gir det noen mening? Ville jeg ikke sagt det samme for en mned siden ogs? Hvis jeg er rlig for meg selv s ville jeg vel det. 

Jeg vil ha en lsning. Men for hva? Livet? Flelser? Hvordan vre perfekt? 

Jeg vil ha noen vre sammen med i dag. Men jeg er ikke villig til gjre noe mer for at det skal skje. Og da kommer jeg vel neppe noen vei med det. 

Jeg vil bli kvitt sultflelsen. Det kan jeg vel kanskje klare? flytte fokuset over p det framfor "alt som er galt". Det br vre mulig. Ved for eksempel droppe tenke p alle etter-frokost-ene (som gjr meg kvalm og apatisk). Kanskje i noen yeblikk, s er det viktigst gjre en eneste ting for seg selv eller noen andre, uten samtidig plegge seg selv skulle mtte bygge et hus fordi man vil flytte en stein. 

Frokost fles ikke ut som en lsning p noe som helst, men det er usann tanke. Den kan lse en konkret ting. 

Kanskje det viktigste er dette. Ikke den neste dagen, timen, halvtimen, minuttene men sekundene. (Takk til Julie Andem for SKAM og Isak sin fine mte mte sin kjreste p). At det er mulig klare det, de neste sekundene.

Se, n gikk det allerede noen. 

 

 

#psyk #entingavgangen 

rlig talt...

Har gtt rundt i solen i timesvis i dag. I hp om at di derre d-vitaminene skulle vre bra for hodet og flelsene. Flte meg nemlig nedstemt i dag. P en snn teit mte, hvor man egentlig fler for grte hele tiden men vet at jobben ikke er et OK sted gjre det grunnlst p. 

Men rlig talt! Det var nesten bare som at jo mer strlende pent vret var, jo mer utilpass ble jeg. Og det at jeg ikke ble noe glad gjorde i seg selv at jeg ble det enda Mindre. Jeg har virkelig gjort ting i dag for prve prve prve f andre perspektiver, finne det som er bra igjen. Og jeg ventet ventet ventet p at det kanskje bare skulle f heteslag eller tine og opplse seg. Noen ganger er det ikke tilstrekkelig. Det er ikke nok "tenke positivt"', "gjre ting man liker" osv. Osv. Det er verdt forsket alts. Men noen ganger burde jeg kanskje akseptere at det Ikke gr greit, at jeg ikke er ok. Ikke for gi opp, men fordi det ikke hjelper skamme seg over det, uavhengig av om man ser noen grunn til ha det snn eller ei. Kanskje jeg hadde flt meg bedre om jeg hadde tillatt meg selv grte - ogs gjort de andre tingene etterp. Jeg vet ikke. Vet bare at verden er surrealistisk og stadig mer svart/hvit jo mer fargerik, akkurat i dag. Full av litt savn, forvirring, unnvikende likegyldighet for holde avstand. 

 



Oh! Sosiale medier er litt bitchy noen ganger. Jeg skulle nske jeg ikke visste at en venninne som jeg har prvd den siste tiden fortelle p ulike mter at jeg savner, og vil gjre noe med, lever sitt eget sosiale liv (kanskje) ved g p noe greier i kveld, uten nevne det. Men greit nok. Jeg har ikke noe med det faktisk. Og vet ikke en gang om det virkelig skjer, bare at hun er "interested". Jeg har jo selv vrt det i massevis av ting... Det plager meg ikke p et generelt grunnlag. Merker at jeg ikke vil skrive noe mer. Og kanskje ikke dette heller? Men sj! Noe av poenget med bloggen er konkretisere ting, f det fram i dagen, for kanskje kunne klare tenke annerledes rundt noe. Andre perspektiver. Men det er utfordrende. Jaja. (Hvis Du av en eller annen grunn skulle lese dette og vite det er deg, s vit at jeg ikke synes du gjr noe galt. Jeg er bare dust full av savn. Men jeg prvde kanskje ikke hardt eller tydelig nok uansett.). 

Jaja. 



Spiste en halv boks med iskrem (ugh) ((smakte delicious)). Fordi ingenting fungerte, og jeg orket ikke/orker ikke... Neste ting som skal f tiden til g/kanskje forandre noe er derfor trening. 

 

#badday 

Noe som ble glemt

 

 

Denne uken sa noen noe som jeg en gang selv visste men da hadde andre ord for og siden har glemt litt. Fritt omformulert og med litt ekstra s handler det cirka om at: Det med at nr man holder p med noe som handler om vre tilstede i sin egen kropp og her og n, s kan det skje at man p et tidspunkt plutselig og gradvis opplever en uvant skarphet. At alt rundt deg blir tydeligere og klarere, fttene trr bakken p en mer konkret og bevisst mte, og man er tilstedevrende i yeblikket. 

Jepp, det hres mindulness-utopisk ut. Kinda. Men jeg har vrt der i det. Og det var ikke ut av dette livet opphyd magisk - men det var en form for nrhet til seg selv og verden som er lite vanlig tilnrme seg i vrt samfunn og kultur. Og det var noe verdifult, noe "meningen med livet er livet" aktig og noe autentisk. Den letteste mten for meg oppn denne "tilstanden" p tidligere var yoga eller mer meditative bevegelige velser. 

N har jeg en anspenthethet, eller rettere sagt anspentheten slr inn, under alle former for trening eller samlinger med folk som gjr det vanskeligere enn fr i det hele tatt slappe nok av til klare gjennomfre noe bevegelser i nrheten av andre, for ikke snakke om skulle kunne gjre det p noen tilstedevrende mte (foretrekker heller g nok innover i meg selv til kunne bare fjerne meg fra verden rundt meg litt). Derfor har jeg blandede flelser over ha blitt pminnet noe som er noe fint og ekte. Jeg liker at det finnes/fantes, men er livredd for aldri mer finne det igjen, selv. Og jeg har et sterkt savn.

Jeg hper det finnes et sted, i en tid. 

 



 

Et kort innlegg om vennskap

Jeg vet ikke (faktisk, aldri turt sprre for det fles awkward) med dere, men fr i tiden tenkte jeg mye p hvordan en Normal stund i et vennskap ser ut. Hvordan vet man at N, har vi et snn der vennskapsyeblikk. Hva m til for at andre skal like vre med en og ikke synes man er kjedelig (gud s kjedelig jeg fler meg noen ganger!). Spesielt i tenrene tenkte jeg Mye p dette. Fremdeles nok til at jeg nesten alltid er anspent rundt andre minst noe av tiden, noen ganger det meste. Ogs med folk jeg liker veldig godt. 

For meg s er det snn at jo lenger tid som gr fra forrige gang jeg s eller snakket med en venn, jo mer usikker blir jeg. Jo mer overtenker jeg hele relasjonen. Ofte s mye at jeg ikke tar noe kontakt selv om jeg er veldig ensom innimellom. Jeg har vanskelig for se for meg hvilken verdi jeg kan ha for noen. Og er redd for plage andre, vre i veien. Ikke p grunn av noe de faktisk sier eller gjr, men fordi jeg bare er generelt redd for avvisning. I s stor grad at det jo delegger for meg, fordi jeg sjeldent innrmmer hvor mye jeg gjerne vil se dem. Og at jeg tenker p dem. At jeg bryr meg. At de betyr noe. 

Samtidig s skal det vre balanse i vennskap? Og noen ganger blir jeg skuffet (uttrykker det nesten aldri ovenfor dem), fordi jeg merker hvor stille alt er i perioder hvor jeg ikke jobber hardt med meg selv for trre ta intiativ og prioritere, snn som det siste ret. Mlet mitt var helst minimum mte en venn en gang i uken ca. Uten noe strre krav til hvordan og hva. Og jeg merket at det var veldig bra for min del. Det var nok til at jeg flte at jeg hadde noen venner som valgte bruke noe tid med meg. Men den siste tiden n i r, s ser jeg hvor lett folk flyter bort igjen nr jeg ikke gjr s mye. Og det er litt vanskelig. De gamle tankene om egentlig vre overfldig er tilbake. Frykten for tilnrme meg igjen er tilbake. Isoleringstrangen vokser. Jo mindre av det som er, jo mindre vil jeg - p en mte. Og tilvrelsen blir roligere p noen mter, men ogs litt mer meningsls, litt tommere. Jeg savner le. Savner bare se p tv med noen. spise is ute. Eller middag. G p kino. Vre p kafe. vite hva som skjer i andres liv. snakke med noen i en uterapeutisk sammenheng. Mest av alt bare at noen spr meg om jeg vil tilbringe tid med de en fredag elker lrdag, eller kveld, uten noen veldig spesiell grunn. Jeg savner at noen ikke aksepterer isoleringen. Savner trre kunne bare Si, at jeg er s ensom denne uken! Venninne-ensom. Samboeren min er min beste venn, men jeg har ftt et innblikk i hvor fint det kan vre med andre venner ogs, at jeg blir et bedre menneske p ulike niver. Men jeg vet ikke helt, hvordan ha nre vennskap. Fler meg klnete, usikker, redd. 

Ingen vennskap er helt like har jeg lrt. Men ha snne type venner som kommer hjem til deg og spr "hva skjer?" hvis de ikke hrer fra deg p noen uker, det vet jeg ikke noe om. Kanskje er det litt snn utopisk, kanskje er det bare et savn basert p manglende stabile relasjoner fra viktige perioder i ungdomstiden, jeg vet ikke helt. Vet at jeg skyver folk litt bort noen ganger, og sa svrt sjeldent fra hvis jeg trengte noen eller var lei meg fr. Jeg er litt mer pen n. Men den penheten har skapt dette rommet igjen - for ensomhet nr ingen har tid. 

 

Det er nok overdrevent, men i yeblikket er jeg redd for at alle bare flyter bort n. Lenger og lenger til jeg str igjen alene ute p dette havet istedenfor en y. Fremdeles uten kunne svmme. Stum, ute av stand til kommunisere noe.

 

(Dette ble mye mer enn jeg trodde. Men.men). 

 

#vennskap #venner

Takknemlighet.

Jeg er en kompleks (sikkert du og) person. En av de mtene jeg er det p er hvordan jeg i relasjoner med andre gir fra meg veldig forskjellige ting. Til sammen + mer utgjr jo alt dette til sammen enn slags personlighet. Noen deler av personligheten er mindre synlig for enkelte enn andre, og i andre tilfeller omvendt. Det er jo mange faktorer som spiller inn, som dere vet. Hviken type relasjon det er, hvor mye man kommuniserer med hverandre og situasjonsbetingede yeblikk for eksempel.

Jeg er utfordrende komme inn p. Og om du gjr det, s er det nesten uten unntak bare delvis. Mye av dette skyldes frykt for avvisning og srbarhet. I noen tilfeller like s greit, at ikke Alle trenger se alt alltid. Kanskje ingen andre enn jeg trenger det. Men andre ganger blir det dumt. I min frykt og unnvikelse av bygging av nre vennskap s er det noen f ting som ofte er utilgjengelig for mange. For eksempel takknemlighet. Fordi jeg ofte er stille helt til stormen s og si tar meg s drukner ofte det faktum at jeg evner fle takknemlighet ovenfor veldig mye. Det er en av de tingene som redder meg noen ganger. Det og alle flelsene for "sm ting". 

Jeg er, uavhengig av om det er drmmejobben i seg selv, takknemlig for ha en jobb. For denne sjansen. For vre nsket. For at mine faglige evner verdsettes. Desto mer da jeg vet at jeg har vrt synlig stresset og langt fra perfekt i blant. Nrtagende og overtenkende. Men de ville ha meg. Jeg er takknemlig for at det er mulig vre seg selv i s stor grad som jeg har vrt (misforst meg rett, jeg er veldig privat etter generell mlestokk) og f bli. Over ha et sted til g til. Selv om jeg gruer meg veldig p morgener, s betyr det s veldig mye ha et sted g til, kunne ha noe gjre! 

Jeg er takknemlig for samboeren min. For mye til klare uttrykke det i ord. Hper han vet det. Noen ganger, nr ingen andre ser det, s grter jeg for alle de tingene han gjr for meg, for oss, for vrt lille (bokstavelig talt) hjem. Fordi det rrer meg p steder jeg ikke visste gikk ann. 

Jeg er takknemlig for at jeg n har noen mennesker som nsker hjelpe meg finne ut av ting. Selv nr jeg gr derfra knust i stykker, og tenker at jeg aldri aldri kan mer, at det er for mye, s vet jeg samtidig hvor mye det betyr - og at det er en av grunnene til at det ikke fles bra ta den "avgjrelsen". Jeg lurer p fremdeles p hvordan jeg kan klare uttrykke meg ovenfor de om hvor sinnsykt viktig det er - nr jeg samtidig er s redd for la de vite - fordi stedet og folkene er for bra. Ja, de jobber jo med min type problematikk, men det er jo et valg de har tatt det ogs, jobbe med det, fordi de tror det er vits i, fordi de ser behovet. Ellers kunne de jo bare jobbet med noe annet? Det er jo s mye - innenfor det fagfeltet. De hadde heller ikke trengt gi meg noen plass hvis de virkelig ikke ville. Men jeg har en plass, som er min, for en stund. Og jeg prver tro p det. At jeg ikke blir kastet bort, at de ikke synes jeg jeg ikke fortjener det (som jeg tenker)... ofte s mislykkes jeg. Og jeg er fremdeles anspent og redd (ville vre teit og ironisk forbli det helt til det uansett er ferdig). Men inni meg, s vet, hvor hyt jeg setter det, hvor takknemlig jeg fler meg. Hvor mye det betyr. 

Litt.

Litt mindre knust enn forrige uke.

Litt mer mulig gjennomfre hverdagene.

Litt rligere i terapien.

Litt tryggere.

Litt mer utrygg.

Litt hpefull.

Litt for mye flelser.

Litt redd for at alt jeg gjr er feil.

Litt knyttet til noen jeg ikke burde.

Litt vondt.

Litt mye.

 

Ikke For mye, bare litt.

Fridag?

Jeg revnet i stykker p tirsdag og blir ikke (hittil) bedre. Det er en uke til neste terapitime (sett bort fra gruppeterapi - som jeg n planlegger droppe fordi 90% av gangene jeg gr dit ender jeg opp mer sliten og rotetet i hodet enn fr jeg kom, og orker ikke det n). Innen da er alt enten verre eller bedre. Hvis det er bedre kommer jeg til prve unng forholde meg til det meste fra denne uken - som p sikt bare er dumt siden jeg fler at jeg har gjort alt galt, at alle flelser er gale, at jeg er alene (det er nok tull i realiteten - men flelesene nekter "bry seg") og at det ikke finnes noe gjre hvis ting rakner enda mer. Ingen backup plan. Det er skummelt. (Ikke som i "det kan skje noe/jeg kan gjre noe ekstremt dumt" skummelt... bare skummelt for meg som frykter det svarte hullet som fr alt til fles umulig og meningslst ut - og mtte prve bare overleve vre i det og hpe det forsvinner igjen). 

Akkurat denne uken skulle jeg nske noen hadde sagt at jeg Ikke er alene, selv om jeg ikke ser noen hele tiden. At det er lov ta noe kontakt hvis jeg trenger det. At jeg ikke ville vrt i veien... for jeg tenker at jeg er. At jeg m vente. At det bare er mitt problem, og br vre det, at jeg ikke fungerer normalt, at det fles ut som om jeg spiste glassskr til frokost mens jeg jeg egentlig bare slang apatisk i sengen uten spise noe som helst p lenge. Fanget i tankene om alt jeg gjorde galt i gr. Hvor plagsomt og irriterende det m vre at jeg er s ambivalent. Hvor mye finere alle jeg hadde noe med gjre ville hatt det uten. Ikke fordi jeg utgjr noe srlig viktig i deres dag, mest som nr er en irriterende flue i nrheten kanskje. En som man ikke hater, men helst ville foretrukket at gjorde av seg et annet sted. Ogs det med humrgreiene da. Jeg var helt random nesten. Kjemperar p jobben, der mtte jeg jo prve ikke vise at jeg bare hadde lyst grte hele tiden fordi jeg flte meg overflsom og nevrotisk. 

Har trukket meg gradvis unna folk i det siste. I alle fall de som fint klarer seg uten. Fler fremdeles for gjre det samme med terapien. Det er ikke deres skyld, men jeg fler meg utrygg, usikker p hvor mye det er Ok si fra om det, usikker p om det er lov si at jeg har ramlet hardt nok til at det gr ut over Alt. At jeg er redd for gjre noe ekstra dumt p jobben p grunn av det. At jeg nesten ikke orket spise noe der fordi jeg var s kvalm og anspent. At jeg ikke orker denne dagen heller selv om jeg har Fri. Fri fra jobben, men ikke fra samvittighet, skam, bekymring, utrygghet, utilstrekkelighet, redsel, lavt selvbilde og annet fint jeg tilbyr meg selv i disse dager. Selv om jeg fr lyst kaste opp med tanken p jobb i morgen s er fri lik Enda mer tid til drukne i det jeg ikke orker forholde meg til/ikke vet hvordan jeg skal hndtere... 

Det eneste jeg egentlig vil n er flykte. 

 

 



 

#avpd #fridag 

Vil ikke ha i morgen.

Krav, forventninger, mennesker, relasjoner, jobbhumr, usikkerhet, utilstrekkelighet, ensomhet, annerledeshet, anspenthet, bekymring, urolig sliten, hemmeligheter, frykt, skam, sprkls, mindreverdig, i veien. 

Kan ikke la noen slippe innenfor.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fordi det er bedre med

 

tomhet

 

enn svarte hull

 

i

 

sjelen.

 

 

 

 

 

 

Nr alt fles umulig ut.

Det siste 1 1/2 ret har vrt veldig utfordrende. Jeg har mtt en del fine mennesker, og opplevd hyggelige ting, det er ikke det. Det har bare vrt s mange situasjoner som jeg har skubbet meg selv inn i, bde ved prve hndtere vennskap, skaffe jobb, trening og ikke minst alle kampene med en selv. All ambivalensen, alle mnstre, prve se andre perspektiver, skulle trre innrmme og jobbe med de personlighetstrekkene eller tillrte tingene som fungerer drligere enn nsket. 

Det har vrt mye. Masse. Kanskje er det snn livet er, hva vet jeg. 

Jeg vet blant annet at jeg delegger for meg selv noen ganger. Snn som jeg prver p n, i dag. For n virker ting veldig veldig vanskelig. Uten noen god grunn (som jeg klarer se). Flelsene mine n er bare uakseptable og irriterende. Noe traff kanskje feil, for mye, for lite, for ubeskyttende, jeg vet ikke. Men kjre terapeut, jeg.klarer ikke tanken, p g tilbake til deg. Klarer ikke tanken p hvordan timen vr i dag var. Alt jeg ikke klarte forklare og uttrykke, alt som ble feil, alle flelsene jeg ikke vil ha, frykten som jeg ikke turte innrmme eller klarte definere for rre noen av de temaene vi var borti. Flelsen av ha snublet og sltt hjertet rett i asfalten. Skam, over alt jeg ser p som feigt og svakt. Frykt for la deg bety noe, frykt for miste deg p en halvvei hvis jeg fortsetter snuble inn i ubehagelige temaer. Frykt for vre knust etter timen hvis jeg lar deg forst "alt". Mest av alt frykt, fordi du er for bra, for god match som behandler og medmenneske. Og det skremmer meg Mest. For det er jo bare midlertidig. Det vet jeg jo. Du forsvinner jo igjen. Og det er s mye lettere, gjre dette. avlyse den neste timen. la vre svare noe mer hvis du svarer (det tror jeg du gjr, for jeg stolet dessverre nok p deg til det - har ikke klart holde deg nok ute). S mye lettere skubbe deg bort. unnvike. Det gode og ikke minst det vonde. Jeg vet ikke om det er det mest drligste valget noensinne, og om det er, s er det i teorien ikke uppprettelig. Jeg har til og med lest at nettopp snne type "hendelser/skjr i sjen" kan vre positivt for en videre behandling (jeg har ikke orket fortelle deg om alt jeg har lest og tenkt rundt diverse). Men jeg vet ogs at jeg er veldig sta. At jeg jeg pleier unng avsluttede ting. Liker ikke beske gamle arbeidssteder, eller andre steder med folk jeg en gang likte. Det kan jo vre, at det kan vre annerledes n. Jeg hper vel litt det hvis jeg skal vre rlig. Men frykter defintivt det motsatte. At det er s umulig g tilbake som det fles ut n. 

Du var den beste. Jeg hadde Valgt deg, blant veldig mange. Du er jo ikke perfekt akkurat, men du er den riktige typen for meg, som terapeut. Skulle nske jeg hadde turt si det fr jeg gikk. 

Hvis jeg delegger dette n, s takk. Takk fordi jeg fikk muligheten. For alt fint du har sagt til meg. 

Unnskyld fordi jeg skubber deg bort, selv om jeg vet at jeg nok ikke er unik og at det ikke er utypisk anyway. Unnskyld uansett. 

Det er bare s vanskelig, akkurat n. 

Det regner p takene i byen og trrne grter vakre drper fra bladene.



Etter jobb i dag s har jeg vrt ute og gtt og vrt levende. Ofte bekymrer jeg meg over midlertidighet i ulike former, som vennskap, bker som blir ferdigleste, rstider som kommer men forsvinner, kollegaer som slutter, eller at jeg gjr det, at jeg kanskje m flytte en dag, at dden vil innhente livet en dag. 

Men noen ganger, i kortere eller litt lengre yeblikk, s glemmer jeg det litt, og det spiller ikke s stor rolle akkurat der og da. Og for en liten stund er vi litt harmoniske sammen dette livet og jeg. Og det er noe vakkert over at det finnes grnne blader med regndrper p. Noe vakkert over tanken p samspill og hvordan regn og trer er en del av en prosess, en fundemental bit av det leve og vokse, uttrykke. Og jeg tenker p at nr det regner ute, og de fleste menneskene pakker seg litt mer inn, s fler jeg meg litt friere enn ellers, ikke fordi de andre beskytter seg, men fordi at hvis jeg vil s kan jeg grte og gjre det sammen med utallige andre lvblad, hustak eller andre ting som grter nr det regner. Men jeg smiler. Og trenger ikke grte akkurat der og da. 

 

 

Snt som er fint...

❤ tenke p hvordan en stjernehimmel midt p natten ser ut.

❤ hvor fantastisk det er hver gang blomsten vr reparerer grenene sine selv, og det vokser ut nye - og s, nr solen kommer om vren s blomstrer det igjen. Det er som et lite mirakel. I vr vinduskarm.

❤ bokstabler med uleste bker

❤ filmer hvor umulige ting ender bra...

 

 

#❤ 

Jeg mistet en mulighet fordi jeg er var feig!

Denne uken fikk jeg p sparket en mulighet til dra p noe jobbrelatert utenfor huset som er veldig relevant for det jeg driver med til vanlig. Muligheten dukket opp fordi noen andre mtte trekke seg tidligere. Men jeg sa nei. 

Nei fordi det er utenfor huset =utenfor komfortsonen. Nei fordi det kom brtt p og jeg mtte forholde meg til det der og da. Nei fordi jeg er sliten i hodet. 

Jeg vet ikke om jeg burde sagt ja heller, pga at jeg sannsynligvis hadde stresset med det noe voldsomt hele kvelden og i mens det var ogs. Men jeg er litt lei meg, fler meg feig, feig, feig(!). Og igjen s kan jeg ikke forklare ordentlig hvorfor jeg ikke ville... En kollega ble veldig overrasket over det fordi jeg snn ellers er faglig engasjert. Men jeg kunne bare ikke forklare ordentlig... Jeg sa litt om at jeg noen ganger svarer nei til ting hvis de kommer brtt p og hvis det medfrer mtte stresse for rekke fra en ting til en annen (snn var det i dette tilfellet). Men jeg sa ikke at jeg er Redd for dra dit. Redd for ikke finne fram. Redd for si dumme ting mens jeg representerer oss. Redd for miste kontroll. Og at jeg ville kommet til tenke alt i hel (og at det ikke hjelper bare si "ikke tenk p det!" el.l.) og ikke f sove ordentlig igjen osv. At jeg allerede fungerer p underskudd. Eller kanskje bare at "det er vanskelig og utfordrende selv om jeg vil, og krever mer enn jeg har akkurat n"'. 

Jeg turte ikke dra. Jeg tr ikke vre pen om det. Jeg sa at det ikke er noe problem at noen andre gjr det... og m prve late som at det ikke er det heller, for jeg fikk jo valget frst. Jeg var bare for feig til velge det jeg nsker mest... 

 

09.05.2017

.

 

 

 

 

 

Kan jeg g ut, i dag ogs? 

 

 

 

 

#morgenangst

Slitsomme dager

Denne helgen... jeg har hatt noen nydelige yeblikk med fine folk og jeg har hatt noen forferdelige hvor jeg har fullstendig overreagert p absolutt ingenting fordi jeg egentlig er s innmari sliten men ikke klarer slappe av. Jeg har gjort ting innimellom som jeg synes er avslappende i seg selv, men enten ikke nok av det eller s er det bare ikke mulig for meg virkelig bare leve i yeblikket akkurat n. 

Jeg er nesten mer sliten n enn fr helgen. Og full av selvforakt. 

Tom og full i hodet fullstendig samtidig.

Trodde jeg ikke hadde noe snakke om i dag.

Men inni meg var det en storm av ting - og n fler jeg at jeg bare fikk berrt en brkdel av det. 

Det er mulig det var minst mer enn nok.

Men jeg fler meg s stappfull av flelser n.

Drlig samvittighet for mye av det jeg sa - usikker p om det gir mening ha drlig samvittighet for det.

Flte meg OK for en halvtime siden - n er jeg halvveis p vei til forferdelig (kan det stoppes?).

Det er for mye og for lite i tre kvarter - helt samtidig.

Jeg er for mye og for lite.

Naken men innpakket.

Tom og aldri aldri aldri tom.

 

Ambivalent

Skulle egentlig p trening i dag. Skyndet meg hjem fra jobb og slengte middagsgryten p komfyren, hadde planlagt p forhnd hva jeg kunne ha som ikke tok s lang tid. Mens jeg stod der og rrte s kom denne tvilen, tanken om hvor sliten jeg ble forrige gang jeg gikk, og hvor mye jeg m f gjort denne uken... og hva om dette er den ene tingen som er for mye... og tanken p at det var 50/50 sjanse for komme for seint tross planlegging. Jeg orket plutselig ikke den forestillingen I det Hele tatt. Det er s kleint. Selv om det ofte er andre som gjr det pga. jobb osv. Men det er bare s ubehagelig g inn i et rom nr alle andre allerede er opptatte og i gang, skulle presse seg innp p en mte. Signalisere at jeg ikke gidder komme tidsnok men likevel krever plass. Og jeg orker ikke ta plass. 

Flte hvordan jeg gradvis ble splittet i to og nesten lammet. Ikke fordi jeg egentlig har problemer med bestemme meg, men fordi den tanken om hvor ubehagelig det er at jeg s ofte er sein bare klorte seg fast. Og tiden gr. Og det er allerede over tiden. Og jeg er n her da, hjemme. Og kroppen er fornyd fordi jeg ikke har gtt, og hodet er bde og, og sjelen om den finnes er skikkelig skikkelig lei seg (for prve si det rett ut). Og jeg valgte det selv, p en mte, men basert p frykt for ubehag og ikke faktisk vilje! Og bak den lettede overfladiske overflaten s er jeg ensom, ensom, ensom. Selv om samboeren er hjemme. Ensom fordi jeg nektet meg selv gjre noe bra igjen. Fordi jeg lengter litt, men ikke helt orker innrmme det. 

 

Hjertet er en ambivalent frenemy. 

 



(Bildet er et utsnitt av et Takashi Murakami bilde).

 

 

#ambivalent 

Halve Regnbuer

Halve Regnbuer

31, Oslo

Bor i Oslo, med natur i sjelen. Elsker kunst og hverdagsvakkerhet. Har samboer og for mange bker. Har en personlighetsforstyrrelse, som ikke definerer meg noe srlig som individ i utgangspunktet, men forklarer noe om noen av de utfordringene jeg har, i mitt liv og mine dager.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits